Tannbleking : materialer, metoder og mekanismer

Abstract

Drømmen om et kritthvitt smil har eksistert i lang tid. Allerede hos romerne var hvite tenner et skjønnhetsideal. De polerte tennene med urea, og særlig var urea fra Portugal kjent for å gi tennene en glitrende hvit farge. (Schmidseder, 2000) Bleking av avitale tenner ble først beskrevet i 1864 av Truman. På slutten av 1800-tallet ble bleking av vitale og avitale tenner gjort ved hjelp av en rekke ulike midler som for eksempel klor, natriumhypokloritt, natriumperborat og hydrogenperoxid . (Dahl J.E., 2003) Noen av disse stoffene ble brukt utover på 1900-tallet, med og uten tilførsel av lys eller varme for å akselerere prosessen. Suksessfull hjemmebleking ble først beskrevet i 1968 av Klusmier, en kjeveortoped som foreskrev et skyllemiddel som inneholdt hydrogenperoxid til bruk i skinne for å behandle gingivitt, og han oppdaget samtidig at tennene lysnet. Denne teknikken ble vidt akseptert i 1989 da Haywood og Heymann beskrev prosedyren for tannbleking hvor de brukte 10 % carbamidperoxid i en individuelt tilpasset skinne om natten; Night guard vital bleaching technique . (Sulieman, An overview of Bleaching Techniques: History, Chemistry, Safety and Legal Aspects, 2004)