Dialog og dybde : Kontemplativ spiritualitet som religionsteologisk utfordring

Abstract

Undersøkelser viser synkende oppslutning om tradisjonelle kristne aktiviteter i Vesten, med færre som definerer seg som kristne. Samtidig opplever man en vekst i nyreligiøsitet. Begge disse fenomenene har blitt forsøkt forklart med henvisning til en generell subjektivisering av samfunnet, som spesielt har gjort seg gjeldende siden 1960-tallet. I oppgaven hevder jeg at en mer vesentlig indikator på forandringer i det religiøse landskapet i Vesten, er den økende interessen for og utbredelsen av kontemplativ spiritualitet. Jeg refererer forskning som viser at dette er en tendens som gjør seg gjeldende på tvers av religiøse skillelinjer, hvilket er en indikasjon på at fenomenet vil kunne få betydning også for interreligiøs dialog. I det nittende århundres USA vokste det fram en bevegelse ikke ulik våre dagers nyreligiøsitet, der det samlende fokus nettopp var en kontemplativ spiritualitet. Ettersom den omtalte subjektiviseringen i vår kultur av Charles Taylor spores tilbake til romantikken, danner denne forhistorien en interessant parallell til våre dager. Dette gir et utgangspunkt for å forstå den kontemplative spiritualitet som kulminasjonen av en bevegelse mot større subjektivitet, større innvendighet, større dybde. Det er min påstand at framtidens religionsteologi må integrere en nyansert mystikkforståelse for å være relevant i en tid da kontemplativ spiritualitet får stadig større utbredelse. Med utgangspunkt i mystikkteoretiske drøftinger tar jeg til orde for en "dekontekstualiserende" heller enn en "konstruktivistisk" forståelse av mystikk. Dette underbygges med eksempler fra nålevende autoriteter innen den kristne kontemplative tradisjon, samt representanter for andre kontemplative tradisjoner. Jeg viser hvordan eksisterende pluralistisk religionsteologi har problemer med å integrere en slik mystikkforståelse, hvilket skyldes en forpliktelse på en konstruktivistisk erkjennelsesteori. Til slutt presenteres derfor et alternativ som med utgangspunkt i Ken Wilbers integralteori, gjør den mystiske erfaring til selve det sentrale i religion og for møtet mellom religioner.