Abstract
Oppgavens tema er kvinnelige helsearbeiders opplevelser og erfaringer i tilknytning til å snakke med psykisk syke mødre om barna deres.
Oppgaven er ment som et innspill i en pågående diskusjon om hva som skal til for at barn som har psykisk syke foreldre, i større grad enn det som er tilfelle i dag, skal få den hjelpen og støtten de trenger.
Bakgrunn for valg av tema og problemstilling er det faktum, at til tross for at det både i faglige og helsepolitiske miljøer synes å være stor enighet om at det eksisterende hjelpetilbud til barn som har psykisk syke foreldre er mangelfullt, kommer en slik forståelse i liten grad til uttrykk i fagfolks praktiske arbeid.
Oppgaven er en kvalitativ undersøkelse som henter sine data fra fokusgruppeintervjuer med kvinnelige helsearbeidere ansatt i voksenpsykiatrien.
Materialet viser at helearbeiderne snakker med psykisk syke mødre om barna deres, om enn i beskjeden grad. Samtalene har i det store og hele enten preg av å være en type kartleggingssamtale i forbindelse med etablering av kontakt, eller en mer uformell prat i den hensikt å bli bedre kjent med mødrene. Samtaler utover dette, finner bare i liten grad sted.
Helsearbeiderne gir uttrykk for at de opplever det som en naturlig del av sine arbeidsoppgaver å snakke med mødrene om barna, og at de ønsker å gjøre det. De gir også uttrykk for at det, innefor rammene av deres arbeid, stort sett vil være mulig å gjennomføre slike samtaler.
Samtidig synes helsearbeiderne å oppleve en stor ambivalens knyttet til den praktiske gjennomføringen av slike samtaler.
I sitt daglige arbeid legger helsearbeiderne stor vekt på betydningen av å ha en god relasjon, eller allianse, til sine pasienter. Alliansen oppfattes som en avgjørende forutsetning for å kunne utføre det helsearbeiderne oppfatter som sin primære arbeidsoppgave, å gi helsehjelp til psykisk syke voksne. Fordi det å snakke med pasientene om barna deres oppleves å være et svært følsomt og sårbart tema, gir helsearbeiderne uttrykk for at det å gjennomføre slike samtaler best skjer innenfor rammene av en allianse. Samtidig oppfattes alliansen som skjør. Det å bringe inn temaer som skaper mistillit kan lett ødelegge alliansen. Helsearbeiderne opplever det å snakke med pasientene om hvordan det går med barna deres, nettopp som et slikt tema.
I sitt arbeid med psykisk syke mødre synes helsearbeiderne å oppleve de erfaringer de selv har gjort som kvinner og mødre som sin viktigste handlingsberedskap. Samtidig opplever helsearbeiderne at en større faglige distanse ville gjort det lettere for dem å snakke med mødrene om barna deres.
I sin omtale av psykisk syke mødre synes helsearbeiderne å legge til grunn et noe gammeldags og idyllisert syn på morsrollen. Et syn som i liten grad samsvarer med hvordan de psykisk syke mødrene formidler at de opplever sin morsrolle. Det kan se ut som om et slikt idyllisert syn gjør det vanskelig for helsearbeiderne å snakke med mødrene om morsrollen slik den faktisk er.