Abstract
Hovedtemaet i denne oppgaven er tvangsinnlagte pasienters medvirkning i eget behandlingsopplegg i en akuttpsykiatrisk seksjon. Oppgaven retter søkelyset mot pasienters egne opplevelser av å få medvirke og hva pasientene selv mener er viktig for å oppnå brukermedvirkning i praksis. Målsettingen er å få mer kunnskap om hva brukermedvirkning kan innebære for pasienter innlagt på tvang. Pasientenes egne erfaringer og oppfatninger kan være en viktig kunnskapskilde til hvordan det bør arbeides fra hjelpeapparatets side for å oppnå innflytelse og medvirkning. Undersøkelsen kan dermed være til hjelp for å utvikle metoder og arbeidsformer som vektlegger betydningen av pasientens medvirkning i eget behandlingsopplegg.
Funnene knyttes til teorier om brukermedvirkning og dydsetikk. I det første drøftingskapittelet relateres funnene til brukermedvirkning forstått som en relasjon, der dialogen og samspillet mellom bruker og tjenesteutøver understrekes. I det andre drøftingskapittelet knyttes funnene opp mot dydsetikken hos den irsk-amerikanske moralfilosofen Alasdair MacIntyre. I oppgaven benytter jeg tre sentrale elementer hos MacIntyre som jeg relaterer funnene til: a practice (sosial praksis), the narrative order of a single human life (fortellinger) og moral tradition (moral tradisjon).
Siden intensjonen er å få fram informantenes egne opplevelser, har jeg benyttet kvalitativ intervju som metode. Intervjupersonene er 4 menn og 3 kvinner i alderen 23 år til 55 år. Alle har vært innlagt på tvang i samme akuttpsykiatriske seksjon.
Ut fra intervjuene er det ikke nødvendigvis sammenfall mellom formell tvang og informantenes subjektive opplevelse av tvang. Skillet mellom tvang og frivillighet synes ikke alltid entydig og klart. Det kan se ut som om det er en viss sammenheng mellom informantenes opplevelse av tvang eller frivillighet og deres opplevelse av utbytte av oppholdet.
Behandlingsopplegget fremstod som utydelig og tilfeldig for flere av informantene. Dette inviterte i liten grad til medvirkning, fordi informantene ikke visste hva de kunne medvirke i. Mange følte at de var til oppbevaring og overlatt mye til seg selv. Flere av informantene savnet regelmessige og målrettede samtaler, men også samtaler av en mer uformell karakter. Ansvaret for å få til en dialog syntes å hvile på pasientene og ikke på personalet. Det fortelles også om tilfeldige vurderinger og tiltak. Utskrivelsen er ett eksempel. I følge informantene var utskrivelsen ofte preget av raske og lite faglige funderte avgjørelser. Hensynet til pasientflyten var ofte styrende for om pasientene måtte ut. Pasientenes egne opplevelser av å være klar for utskrivelse, var mindre vektlagt. Noen av informantene peker også på dilemmaet som personalet sto i. Personalet var underlagt et system som ikke alltid gav tid og rom for å se den enkelte pasient og hans eller hennes behov.
Brukermedvirkning handler om dialog og samhandling, sier flere av informantene. Å være empatisk, anerkjennende, vennlig og engasjert, er viktige egenskaper hos personalet med tanke på å få til brukermedvirkning i praksis. Informantene savnet disse egenskapene og dermed ble det også vanskelig å skulle medvirke i eget behandlingsopplegg.
Den største hindringen for brukermedvirkning å betrakte pasienten bare som syk. Personalet må romme hele pasienten, som også innebærer den friske delen, sier informanter. Å inkludere pårørende i behandlingsopplegget, vil styrke den mer helhetlige forståelsen. Pårørende sitter med mye viktig informasjon om pasientene. De omtales også som viktige støttespillere og talspersoner i en fase hvor pasientene selv ofte ikke evner å medvirke i så stor grad. Pårørende er i følge informantene svært sentrale for å kunne ivareta brukerperspektivet. De representerer en ressurs som kunne ha vært utnyttet i mye større grad, hevder flere av informantene.
I siste del av oppgaven gis noen klare innspill til praksisfeltet til hvordan brukermedvirkning kan realiseres i praksis. Jeg hevder at dydsetikken kan være et nyttig redskap. Akuttseksjonen må ha et mål og en visjon for sin virksomhet. Brukermedvirkning må fremstå som en sentral verdi slik at de ansatte kan samles om denne verdien og bevisstgjøres i forhold til egne holdninger. Hvis det ikke skapes bevissthet rundt dette, vil andre konkurrerende verdier, knyttet til for eksempel krav om effektivitet og produktivitet, bli styrende for praksis. Veiledning og refleksjon over egen praksis er viktige redskaper for å bevisstgjøre de ansatte på egne verdier, og forbedre eller endre praksis. Ledelsen ved akuttavdelingen må ta ansvar for å kommunisere denne verdien og gi verdien mening slik at de ansatte velger å engasjere seg i dette arbeidet.