| dc.description.abstract | Sammendrag
Problemstillingen i denne oppgaven er; Hvordan kan marginaliserte gruppers tilhørighet utvikles uten at det skapes disiplinering?
Kontekst
Det pågår i dag flere debatter om hva samfunnet skal gjøre for å inkludere alle borgerne som fullverdige medlemmer. Det har blitt diskutert om det er behov for flere rettigheter eller om det bør være færre. I dagens etikk- og samfunnsdebatt har man gått bort fra tanken om at det er her problemet ligger til å konsentrere seg om andre områder det kan gjøres noe på. Man har for eksempel diskutert om det i det relasjonelle mellom mennesker, eller i samhandling og gruppetilhørighet, kan ligge rom for utviklingen av citizenship for marginaliserte grupper.
Thomas H. Marshalls definerer citizenship som en status gitt alle som er fullverdige medlemmer av samfunnet . Det er blant annet denne definisjonen som problematiseres i denne oppgaven.
Diskusjonen om inkludering av marginaliserte grupper er, og har vært, en av de største utfordringene i det moderne samfunn. Jeg knytter diskusjonen til den danske sosiologen Kaspar Villadsen, som i sin avhandling hevder at sosialt arbeid er en form for samfunnsmessig styringsstrategi. Dette er interessant fordi det blant annet retter et kritisk søkelys på nyere diskusjon om citizenship der nettopp disse spørsmålene om gruppetilhørighet og nærhet har kommet i sentrum. Denne oppgavens mål er å se på nyere citizenshipteorier. Jeg diskuterer noen sider av Villadsens perspektiv ved å se på Foucaults spørsmål om disiplinering og frigjøring i noen konkrete diskusjoner om citizenship.
Cuartos Mundos
I oppgaven refererer jeg til et spansk prosjekt gjort i samarbeid mellom sosiologer og kunstnere i Madrid som bakgrunn for og forslag til en annen måte å danne grunnlag for citizenship for marginaliserte på. Prosjektet heter Madrid: Cuartos Mundos . Et av prosjektets mål er å synliggjøre marginaliserte som de kaller den fjerde verden og deres fremmedhet på en ny måte i Madrid. Jeg problematiserer begrepet den fjerde verden, og for så vidt også begrepet marginaliserte, men prosjektet bruker denne benevnelsen, og jeg bruker den i sammenheng med omtale av dette. Prosjektet består av fotografier av steder som brukes av den fjerde verden, det vil si installasjoner, kartografier og bilder som den fjerde verden selv har tatt med mobilkameraer. I tillegg er det gjort intervjuer, både med mennesker fra den fjerde verden, mennesker som lever i den ´vanlige` verden, og mennesker som jobber innenfor ulike tiltak og tilbud for den fjerde verden. Prosjektet viser de stedene ikke-marginaliserte, som benevnes den første verden, og den fjerde verden ferdes på, gjennom sistnevntes øyne og gjennom deres bruksområder og behov, og på deres vilkår uten å ta vekk det som er fremmed.
Jeg ser på dette prosjektet for å se om det kan bidra til en nytolkning av citizenship for marginaliserte grupper. Dette er interessant fordi Villadsen bryter ned denne nytolkningen og plasserer også den i et disiplineringsperspektiv.
Disiplinering
I vår tid har filantropiske organisasjoner og frivillig arbeid igjen blitt mer vanlig i innsatsen for de marginaliserte. I denne type arbeid vektlegges ofte nestekjærlighet, fellesskap, aktiviteter og møte med menneskers nød i større grad enn i tradisjonelle, offentlige institusjoner som gjerne har en annen agenda der endring er fokus. Man tenker seg at det er i denne filantropiske type arbeid at samhandling og relasjonsbygging kan skape grobunn for at citizenship skal kunne finne sted. Med utgangspunkt i Foucault, mener Villadsen at den filantropiske tankegangen har noe disiplinerende ved seg . Det trengende individ skal settes fri, men ikke til en hvilken som helst frihet. Det er hos den trengende at problemet ligger, og det er denne som skal gjøres noe med. Klienten fremstilles som et autonomt og ukrenkelig individ, samtidig som aspekter ved denne isoleres som objekt for bearbeiding og skal utsettes for bestemte kunnskapsformer og styringsstrategier. Villadsens kritikk til den nye filantropien handler om at det blir en gjentakelse av tidligere filantropisk virksomhet, og de disiplinerende elementene som følger med denne. I nyere filantropi vektlegges nærheten og det relasjonelle, den trengende står i sentrum og er premissleverandør. Dette trekkes frem som positiv i nyere diskusjon, men er kanskje ikke tilstrekkelig for å utvikle citizenship fordi den heller setter grenser snarere enn å frigjøre .
Heterotopia
Jeg går videre med Michel Foucaults teori om heterotopi. Den omhandler ´det andre rommet`. Jeg mener at den kan være med på å belyse citizenship på en fruktbar måte. Heterotopiske rom er rom som eksisterer i alle typer samfunn. Disse stedene er en type motsetningssteder som, i følge Foucault, er utenfor alle steder, samtidig som en kan antyde deres beliggenhet i virkeligheten. Foucault kaller disse stedene heterotopier på grunn av deres absolutte ulikhet til de stedene de omtaler og reflekterer . ´Det andre rommet` har den egenskapen at det retter et kritisk blikk mot det første normale og velfungerende rommet . Det kan tenkes at det i heterotopien ligger mulighet til å skape noe for marginaliserte uten at det bli disiplinering. I slike rom kan det skapes sosial tilknytning og de som beveger seg i de rommene kan få andre roller og posisjoner enn det de vanligvis har. I dette ligger det mulighet for utvikling av ny identitet, samtidig som det kan utvikles ny sosial og kulturell kompetanse. Prosjektet Cuartos Mundos gir også materiale for en diskusjon om heterotopi.
Diskusjon
Det er i den fjerde verdens heterotopi, som kontrast til den første verden, at endring for de marginaliserte kan skje. Sosiologene og kunstnerne bak Cuartos Mundos viser oss den fjerde verden som heterotopi, deres verden og hjem midt i den første verden. De retter kritikk mot den første verden på en slik måte at den fjerde verden selv får en stemme i den første verden. Den fjerde verden kan ikke bli heterotopisk dersom den ikke taler for seg selv, og i følge Foucault er det i heterotopien at endring skapes. Jeg diskuterer prosjektet Cuartos Mundos som citizenship gjennom heterotopien for å se om det er en måte som kan fremme citizenship for marginaliserte uten at det blir en annen form for disiplinering. Heterotopien gir et innspill til diskusjonen om citizenship. Min antakelse er at ved å diskutere Cuartos Mundos som citizenship og trekke inn heterotopien, kan den kaste lys over nyere citizenshipdiskusjon.
Fordi Villadsens kritikk også rammer de nye elementene i citizenshipdiskusjonen, diskuterer jeg forholdet mellom disiplinering og frigjøring gjennom citizenshipteori med prosjektet Cuartos Mundos som case. Villadsen har på den ene side, med Foucault, påstått at gruppetilhørighet og nærhet får disiplinerende aspekter ved seg. På den andre siden har han ikke tenkt inn Foucaults heterotopiperspektiv, og det er ved hjelp av dette at jeg forsøker å bidra i diskusjonen.
Hvis man gir rom for heterotopien i den nye filantropien, vil kanskje arbeidet miste sitt disiplinerende preg, og det kan skapes rom for utvikling av citizenship. Denne oppgaven har som mål å se hvordan det i arbeidet med marginaliserte kan være mulig å komme forbi dette disiplineringsperspektivet.
Å se på ett prosjekt har sine begrensninger. I videre forskning kan det være interessant å se på følgende spørsmål: Hvordan kan et heterotopisk rom skapes i praksis? Med ønske om å unngå disiplinering, men finne et rom for de marginaliserte, vil dette være utfordringer for et sosialetisk engasjement i fremtiden. | nor |