"Hvilke forståelser ligger til grunn når overleger ved intensivavdeling vurderer å avstå fra eller trekke tilbake livsforlengende behandling? Hvordan preger dette beslutningen og måten behandlingen trekkes tilbake på?"

Abstract

Denne studien gjør rede for og drøfter funn fra seks kvalitative intervju av overleger fra to intensivavdelinger på universitetssykehus i Norge.

Forståelsen av begrepene aktiv og passiv dødshjelp er sentral i oppgaven, og det kommer frem en forståelse av aktiv dødshjelp som hindrer overlegene i å trekke tilbake respiratorbehandling til pasienter som ikke puster selv. Dette forstår de som aktiv dødshjelp og dermed uetisk og ulovlig. Dette selv om behandlingen er nytteløs og bare forlenger en dødsprosess. Disse pasientene ligger på respirator til de dør.

Livserfaring og lang erfaring som lege ligger delvis til grunn for den faglige skjønnsmessige vurdderingen i disse situasjonene. Disse erfaringene er også med på å identifisere etiske aspekter ved praksis i intensivavdelingene. Problemer oppstår når overlegene må forholde seg til konvensjoner, rutiner og forståelser som fremstår som ureflekterte og absolutte. Dette fremstår som et hinder for utvikling av skjønn. Tibaketrekking av livsforlengende behandling oppleves som vanskeligere og utføre enn å unnlate å behandle, til tross for at fem av overlegene mener det fåregår overbehandling ved egen avdeling.

Overlegene søker et ettergivelig forhold til pårørende og ønsker å sikre de en forståelse av den medisinsk vanskelige situasjonen intensivpasienten er i. Overlegene tilkjennegir forestillinger om pårørende som begrenser og påvirker avslutningen av den livsforlengende behandlingen.

Intensivlegene forstår en verdig død ulikt, men er enige om at tiltak ved livets slutt skal være styrt av hvilken intensjon handlingen har. En overlege tar til orde for at en verdig død må knyttes til pasientens historie, og dette studiet argumenterer for at dette kan sikre en døende pasients integritet ved livets slutt.