Abstract
Noe av det sentrale i Kierkegaards kritikk av Hegel er at det ikke er den objektive, men den subjektive sannhet, ikke å vite, men å velge, som er viktig for mennesket. Det er ikke å kunne 100 argumenter for og mot et dogme som er viktig. Det er hvordan du lar dette dogmet få innvirkning i dit liv og din tro som betyr noe. Dette er noe av det som oppsummeres i utsagnet ”Sandheden er Subjektiviteten” fra Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift.
Jeg ser i denne spesialoppgaven på Kierkegaards tanker, nærmere bestemt slik han har uttrykt de under pseudonymet Johannes Climacus, med utgangspunkt i utsagnet ”Sandheden er Subjektiviteten”, og kapittelet i som har dette som tittel. Hovedsaklig ser jeg på noen sentrale begrepspar i dette kapittelet: forholdet mellom evighet og eksistens, øyeblikket og historien, paradoks og system.
Dette gjør jeg ved først å redegjøre for noen av de tanker som kommer til uttrykk i dette kapittelet, med utblikk til andre deler av hans forfatterskap, for deretter å lese disse i lys av to senere tankeretninger, Hans Skjervheim og feministisk teori. Denne belysning er dels for å se hvordan tankeretningene samsvarer og videreutvikler Kierkegaards tanker, og dels en drøfting av Kierkegaard i lys av disse.