Abstract
Denne oppgaven tar for seg empowerment-tenkingen, kritisk teori og ansvarliggjøring. Begrepene er i bruk som metodiske verktøy for presten, til hjelp for å fremme livsmot i møte med sykdom og vanskeligheter.
Hva handler det om å være prest og bemyndiger? Det handler om å lytte nøye til hva personen forteller, for så å hjelpe, understøtte og sette personen i stand til å identifisere og språkliggjøre egne problemer og behov. Det handler om å hjelpe vedkommende til å sette ord på følelsesregisteret og tillate så vel gleden, vreden, sorgen og smerten å komme til uttrykk. Det handler om å respektere og aktivere personens allerede innlærte viten og hjelpe til med å fremme egen og andres bevissthet om maktbalanser. Det handler om å utvikle og styrke hverandres evner til kritisk tenkning og til å se på det å utdanne, formidle informasjon, kunnskap og erfaringer som et gode og ingen trussel. Det handler om å skape trygge omgivelser og rammer for å utforske og være i disse prosessene, eller til å trene på å være i dem. Det handler om å hjelpe til med å skape gjenkjennelse og motivasjon til å utforske og skape meningsfulle veier til beslutninger, valg og handling. Det handler om gjensidig hjelp og forsvar for vår kamp for menneskerettigheter og kollektive strategier. Det handler om gjennom refleksjon å tenke mulige resultater opp mot fordeler, ulemper og konsekvenser, ut i fra ulike handlingsalternativer, og det handler om å legitimere, anerkjenne og styrke eksisterende krefter, som allerede fins i den enkelte, i dennes eksisterende nettverk eller i andre naturlige støttesystemer. Poenget er at empowerment tenkingen hjelper oss til naturlig å tenke alt dette i vårt møte som et bakteppe vi som aksjonsforskere kan aktiverer og tilpasser den konkrete situasjonen. Dermed har vi en rekke ulike verktøy til bruk i vårt arbeide for å hjelpe til med å fremme livsmot og ansvarliggjøring, samtidig som vi har en grunnleggende holdning som gjennomsyrer oss og kommer til uttrykk i vårt anvendte menneskesyn.