Fellesskap og modernitet i gave-perspektiv : Løgstrup i møte med Ivar Frønes

Abstract

Fellesskap og modernitet i gave-perspektiv. Løgstrup i møte med Ivar Frønes.

Løgstrup mener at det moderne samfunn opprettholdes av en tro på at individet er uavhengig og selvkonstruerende. Dette mener Løgstrup er skadelig for etikken fordi det kan føre til at individet og dets egeninteresser blir grunnlaget for hva en vektlegger i etiske løsninger. Han frykter at dette kan skape en etikk som ikke tar hensyn til fellesskapet. Jeg tror det finnes muligheter for å lete etter en gavmild etikk i det moderne, og at det kan finnes trekk av solidaritet i det moderne som Løgstrup ikke oppdager.

Jeg tror teorier om gave kan åpne opp stoffet til Løgstrup. I Gaven av Marcel Mauss beskrives gave som grunnleggende for sosial integrasjon. Gave knytter fellesskap sammen og skaper sosiale forpliktelser. Det kan være verdt å lete etter gavmildhet i det moderne for å se om det kan brukes til å nyansere Løgstrups kritikk av det moderne.

For å vurdere Løgstrups kritikk av etikk i det moderne, ser jeg hans teorier opp mot beskrivelser av barn i det moderne. Jeg bruker barn som eksempel fordi Løgstrup beskriver barn som en avhengig og sårbar gruppe som viser at etikk i det moderne er feilslått. For å beskrive barns oppvekst i det moderne, baserer jeg meg på Moderne barndom av Ivar Frønes. Kjennetegnet ved Frønes beskrivelser av det moderne er at selvet ikke er passivt, tvert i mot kan individet skape seg selv.

Det er gave-perspektivet som er mitt hovedanliggende å lete etter i oppgaven. For å få tilgang til det bruker jeg fellesskap som et nøkkelord for å åpne opp tekstene til Frønes og Løgstrup. I teori om gave er fellesskap helt sentralt, det er gaven som konstituerer fellesskapet. Tesen er at jeg oppdager andre sider av hva fellesskap er når jeg innfører gave-perspektivet. Dette kan formuleres i følgende problemstilling: Hva innebærer gave-perspektivet for diskusjonen om fellesskap og modernitet?

De trekk som Løgstrup er skeptisk til ved det moderne, er til stede i Frønes beskrivelser av barn i det moderne. Fremheving av autonomi og individualitet kan legitimere en etikk som fremhever den enkeltes interesser på bekostning av fellesskapet. Samtidig viser Frønes at det i sosial forhandling mellom jevnaldrende barn finnes en etikk som både forsøker å ivareta egne og andres interesser. Løsninger skapes ved at barn forsøker å forstå hverandres perspektiv på en slik måte at fortsatt vennskap er interessant. Etiske diskusjoner som oppstår i sosial forhandling mellom barn, har likhetstrekk med Løgstrups beskrivelser av etikk. Også hos Løgstrup oppstår etikken i møtet med den andre. Etikk hos Løgstrup har som utgangspunkt at vi er skapt og er gjensidig avhengige av hverandre. Dette knytter oss sammen og gir et ansvar for ivaretakelse av hverandre. Hos Løgstrup skaper dette en likeverdighet som ligger til grunn for den etiske fordring. Sosial forhandling i perspektivkonflikter mellom barn, som beskrevet hos Frønes, skaper grunnlag for en etikk som ivaretar den andre, men på et annet grunnlag enn det Løgstrup viser til. Dette betyr at barn representerer en etikk som ikke imøtekommer Løgstrups frykt for konsekvensene av etikk i det moderne.

I både Frønes og Løgstrups etikk finnes det holdninger som omhandler det å møte andre med gavmildhet og raushet. Dette er spesielt knyttet opp mot møtet med andre mennesker. Når jeg ser på barn hos Frønes i et gaveperspektiv, finner jeg at barn ved å vise hvordan de lever sine liv, kan være en symbolsk gave til fellesskapet. Barn kan minne om sårbarhet og avhengighet og sette dette på dagsorden. De kan minne om at det trengs verdier i fellesskapet som ivaretar andre sårbare grupper, verdier som kan føre til mer omsorg og varme i fellesskapet. Barn blir gitt mulighet til å påvirke et fellesskap som ikke er et barnefellesskap, gjennom den økte grad av autonomi og subjektivitet som et moderne fellesskap gir dem. Dette er et interessant fenomen, fordi det er en konsekvens av det moderne fellesskap. Barn kan bruke sin uavhengighet til å være et talerør for verdier som ivaretar sårbare og avhengige grupper.

Barn viser at gavmildhet er til stede i det moderne. Gjennom dialog får barn mulighet til å påvirke verdier i det moderne, og de skaper selv en ivaretakende etikk gjennom dialog. Ved at de er synlige subjekt og har autonomi kan de som noe gaveimplisitt skape dialog om verdier i det moderne. Barn viser at et fellesskap som vektlegger autonomi, uavhengighet og individualitet også skaper rom for gavmilde trekk.