Abstract
Romanos Meloden (ca. 485–561) kom som ung syrer til hovedstaden Konstantinopel; her fikk han stilling som kirkesanger (melodos) og hymnedikter. Vår tids forskning og hans samtidige er enige om at Romanos er blant de største dikterne det kristne Romerriket har fostret. Legenden knytter det kunstneriske gjennombruddet til Julehymne (I). Hymnen – som like gjerne kunne kalles et epos – er en dramatisk gjenfortelling av juleevangeliet: Hovedpersonen Maria holder sitt nyfødte barn i armene. De vise menn kommer til Betlehem, og etter en dialog med Maria, slipper de inn til henne og barnet; der inne faller de ned i bønn for Barnet som er sant Gud og sant menneske.
Oppgaven omfatter en oversettelse av Julehymnen fra gresk til norsk. En kommentar ledsager så hver av de 25 strofene. Oversettelsen søker å gjenskape noen av de retoriske virkemidlene for å gi et inntrykk av hvordan hymnen må ha hørtes for Romanos’ publikum da den ble sunget i Konstantinopels kirker julenatt. Språket er fullt av allusjoner til kristen litteratur, paradoksale formuleringer og raffinerte rim-effekter.
Kommentaren behandler hymnen (eller kontakiet) som et dramatisk diktverk med karakterer, handling og replikker. En nærlesning av Julehymnen avslører gjennomgående referanser både til det liturgiske liv, for hvilket hymnen er skrevet, og den bibelske fortelling, hvorfra diktet henter sitt hovedmotiv. Tidligere forskning har pekt på de bibelske parallellene, men at hymnen er full av liturgiske henvisninger og metaforer, har vært neglisjert. Oppgaven forsøker å vise hvorledes Romanos fletter sammen gammeltestamentlige fortellinger med nytestamentlig forklarelse; de vise menn kommer som pilegrimer fra den gamle verdens mørke til det inkarnerte lysets nu. De har sluppet ut av det babylonske eksil og valfarter til Edens have, som på ny har åpnet seg. Omkring barnet i Betlehem feirer skapningen en kosmisk liturgi. Fødestuen er blitt åpenbaringsstedet, er blitt paradishaven, Kirken.
Kommentaren tar for seg en del teologiske sammenhenger etterhvert som de kommer til uttrykk i dramaet. Det gjelder særlig kristologisk og mariologisk relaterte temaer.
Som et bakgrunnsteppe presenteres Romanos’ liv og verk.