Abstract
Et vesentlig spørsmål for teologien er tolkningen av kjærlighetsbegrepet og det teologiske aksiomet om at Gud er kjærlighet og at mennesker er elskende vesener. Snakker vi om den samme kjærligheten? Finnes det én slags kjærlighet eller to slags kjærligheter? Hva vil det si å elske?
Tanken om, og erfaringen av, at Gud er kjærlighet har grunnleggende formet det kristne gudsbegrepet og samtidig redefinert vår forståelse av menneske. Det har generert en diskurs som står sentralt både i evangeliene og i (vår rekonstruksjon av) jesusbevegelsen; som ble nytolket og var drivende i reformasjonen; og som reformeres på nytt i dag. Hvis Gud er kjærlighet og mennesker er elskende – hvordan må disse diskursene modifiseres når vi gjør kjønn gjeldende?
I denne oppgaven vil jeg forsøke å vise at teologiens begreper om kjærlighet og kjønn henger sammen, og at nye eller ukjente teorier om kjønn derfor kan åpne den teologiske diskursen om kjærlighet. Jeg vil si noe om hovedtrekkene og problemene i den teologiske kjærlighetsdiskursen, både den tradisjonelle og den nyere kjærlighetsdiskursen som tematiserer kjønn eksplisitt. I tillegg vil jeg presentere modeller å tenke med for å se mer analytisk på begrepene kjønn og kjærlighet. På denne bakgrunnen vil jeg foreta en undersøkelse av teologen Rita Nakashima Brocks og filosofen Luce Irigarays begreper om kjærlighet og kjønn som bidrag til en teologisk kjærlighetsdiskurs.