Abstract
Al-Qaida på den arabiske halvøy (AQAP), sentrert i Jemen, har vært en av de mest aktive islamistiske terrororganisasjonene de siste 5 årene. En hypotese er at tyngdepunktet for al-Qaidas aktivitet har forflyttet seg mot den Jemen-baserte terrorgruppen, en potensiell arvtaker til det sentrale al-Qaida som virker isolert og svekket i Afghanistan og Pakistan. AQAP har i sitt eget magasin Sada al-malahim sverget ed til Osama Bin Laden og Ayman al-Zawahiri, med løfte om å fortsette jihad fra Jemen.
Ord og handlingsmønsteret til AQAP mellom 2006-2010 viste at det er politisk endring som var målet med bruken av vold, og at gruppen hadde et hybridisert fiendebilde som inkluderte både muslimske regimer og globale aktører som USA og Israel. AQAP anklagde den jemenittiske regjeringen og president Ali Abdullah Saleh for å være korrupte og i samarbeid med USA. Denne politiske alliansen hindret i følge gruppen frigjøringen av Palestina og folkets rettigheter.
Aksjonsmønsteret til AQAP rettet seg i første omgang mot lokale mål i perifere strøk av Jemen. Det var øyensynlig den nære fienden som var i fokus i drapene på jemenittiske politimenn. Utover kampanjen begynte organisasjonen å angripe turister fra en rekke nasjoner, dog ingen fra USA eller Israel. Gruppens aksjoner mot jemenittiske militærstyrker, den saudiske sikkerhetssjefen og flyterroren over Detroit viste et inkonsistent fiendebilde og forsterket inntrykket av at AQAP hadde en hybridisert strategi, hvor både den nære og fjerne fienden ble betraktet som likeverdige fiender.
Innholdet i tekster og uttalelser var av en politisk art og tilslørt av religiøse konnotasjoner og analogier. Dette markerte øyensynlig at organisasjonen var innleiret i en lingvistisk kontekst som var preget av religiøs ærefrykt og retorikk. Den religiøse retorikken må ses i sammenheng til Quentin Skinner som hevder at man må forholde seg til gjeldende konvensjoner når man vil nå frem med sine ytringer. Bak religiøse formaninger og lovprisninger fantes geopolitiske motiver og mål som frigjøringen av Palestina, veltingen av det saudiske kongehuset og den jemenittiske presidenten Ali Abdullah Saleh. Dette var hjertesaker som tilsynelatende både motiverte til og legitimerte bruken av vold.
Publiseringen av magasinet Sada al-Malahim var et politisk kommunikasjonsverktøy som indikerte at AQAP berodde seg på en viss grad av legitimitet i folket. Anerkjennelsen av medieeffekter var kontrast til religiøs vold som Juergensmeyers teorier om performance violence og performative acts hvor terroraksjoner i seg selv var måter å kommunisere med publikum. Legitimitetsbyggingen handlet også om organisasjonens egen overlevelse i de perifere områdene i Jemen, hvor AQAP utnyttet stammelojalitet og sentralmyndighetenes upopulære posisjon blant lokalbefolkningen. Gjennom magasinet kunne organisasjonen utfordre statsstyrte medier ved å gi alternative versjoner om politiske forhold lokalt og internasjonalt, og promotere seg selv som en politisk aktør.