Individet, fellesskapet og det betydningsfulle : Om fenomenet skam i en profesjonsetisk kontekst sett i lys av Charles Taylors teori

Abstract

Oppgaven tar utgangspunkt i filosofen Charles Taylors fremstilling av fenomenet skam. Hovedformålet er to delt. Det ene er å analysere hvordan Taylors teori plasserer seg inn to andre tilnærminger til fenomenet skam; det klassiske skambegrep og skam i det moderne. Det andre hovedformålet er å drøfte hvor langt denne teori kan bidra i profesjonsutøverens møte med den andres skam. Det er mange trekk ved det moderne samfunn som kan karakterisere dets egenart. Taylor fremholder individualisme og instrumentell rasjonalitet som signifikante trekk ved vår samtidskultur. I utgangspunktet kunne deduksjonen av et slikt fokus på individualisme bli at hvordan det enkelte individ betrakter seg selv i forhold til andre, ble et anliggende som det moderne individet betraktet som sekundært og følgelig vektla som mindre viktig. Men hvorfor forekommer da fremdeles et fenomen som skam i vår kultur? Hva er det med skam som gjør at det fremdeles er et fenomen moderne mennesker erfarer? Skam fremstilles i den teori jeg legger til grunn, som alt fra en helt nødvendig forutsetning for mennesket og dets samspill med omgivelsene til at skam er en følelse det moderne menneske ikke skal trenge til å erfare. Oppgaven diskuterer hva disse forskjeller og likheter i de ulike tilnærminger til fenomenet skam kan bety for mennesket sett i et etisk perspektiv og hvordan Taylors teori plasserer seg inn i dette bildet. I oppgavens andre drøftingsdel forsøker jeg å besvare hvor langt Taylors teori kan bidra i profesjonsutøverens møte med skam hos den andre. Først beskrives hvilken situasjon den som er syk og vedkommendes pårørende kan befinne seg i. I den sentrale delen av har jeg valgt å hente frem VII hovedpunkter i plasseringen av Taylors teori om skam for deretter å drøfte disse hovedpunkter i forhold til profesjonspraksis. Her er diskusjonen sentrert om hvorvidt Taylors teori kan ha relevans for profesjonsutøverens møte med den andres skam. Deretter ser jeg på om det kan finnes andragelser til Taylors teori i forhold til denne teoris relevans til mennesker som er syke og deres pårørende. Til slutt i denne drøftingsdelen forsøker jeg å belyse på et mer allmenngyldig plan det Taylor har skrevet om mennesket som moralsk aktør og mennesket som selvfortolkende og hvilken betydning dette har. Skam lar seg verken objektivere eller kategorisere. For å kunne erverve seg forståelse for et annet menneske må derfor man ta utgangspunkt i den andres subjektive erfaringer. Denne oppgaven har gitt meg argumenter. Argumenter som synliggjør at i profesjonsutøverens møte med den andres skam er ikke fremgangsmåter basert på empirisk evidens tilstrekkelige.