Bevæpnet feltprestoffiser

Abstract

Å forstå den militære verden er essensielt for en feltprest. Som enhver prest i Den norske kirke må man bli kjent med menigheten, for på den måten å kunne møte hvert enkelt menneske på de behovene de har for samtaler, åndelig veiledning og for å lytte til Herrens budskap. Men hvilken metode skal feltpresten bruke for på best mulig måte betjene Forsvarets personell religiøst? For det er dét som er feltprestens oppdrag. Spørsmålet er om man må bli soldat for å kunne forkynne for soldaten?

Mange har et forhold til feltprestyrket, de er synlige i media i forbindelse med seremonier for falne soldater som kommer hjem fra Afghanistan, de er synlige for soldater gjennom Forsvarets etikkundervisning, de er synlige når de vandrer rundt i leiren og snakker med menige og befal, de er synlige under feltgudstjenester og kirkeparader. Og den feltpresten som er synlig, er militært uniformert, har offisersgrad og er i enkelte sammenhenger bevæpnet. Feltpresten er der hvor soldatene er.

Feltprestkorpset i Det norske forsvaret har en lang tradisjon, ikke som eget korps – den tradisjonen er ikke så gammel når man ser på feltpresttjenestens nesten 1000- årige historie i sin helhet. I løpet av de 57 årene Feltprestkorpset har eksistert, har det sikkerhetspolitiske verdensbildet endret seg dramatisk. Man har gått gjennom etterkrigstid, trusselen om atomkrig, den kalde krigens våpenkappløp og terrorbalanse. Da Berlinmuren falt kom de internasjonale organisasjonene på alvor på banen, og humanitær intervensjon hevdet sin rett i møte med nasjonalstaters suverenitet. Fiendebildet i dag består ikke av en supermakt. Fiendebildet i dag er globale problemer som religionskonflikter, urettferdig fordeling og miljøproblematikk, og i kjølvannet av dette har man fått en verden av terror; terroristorganisasjoner som verken kan plasseres innenfor en nasjonalstat eller som anerkjenner internasjonale bestemmelser.

Rettferdig krig- tradisjonen utgjør en viktig del av rammeverket for dagens feltpresttjeneste. Kjært barn har mange navn, og i de tidsperiodene jeg legger vekt på i denne oppgaven skjer det en vridning av fokus fra rettferdig krig til rettferdig fred; dette handler om den sikkerhetspolitiske situasjon og om livstolkning. Men grunnlaget er det samme selv om spaden blir kalt graveredskap. Kriteriene for rettferdig krig er ikke nye, og dagens beslutninger om krig og intervensjon bygger på kirkens 1600 år gamle rettferdig krig- tradisjon. Feltprestene fører denne tradisjonen videre gjennom sin rolle som premissleverandør av etikk i Forsvaret, gjennom forkynnelse og etikkundervisning. For prester generelt ligger det en forventning om at liv og lære skal gå hånd i hånd, og dette gjelder også forventningene til feltpresten. Det feltpresten formidler gjennom sin adferd og gjerninger er vel så viktig som det han eller hun forkynner under en gudstjeneste eller i et undervisningsrom. I dette skjæringspunktet mellom liv og lære er det jeg har plassert problemstillingen min.

Spørsmålene jeg stiller er på hvilket grunnlag feltprester bærer militær uniform, offisersgrad og våpen. Er det teologisk belegg for dette? Er det folkerettslig hjemmel for dette? Er det i tråd med kirkens rettferdig krig- tradisjon? Hvilke etiske utfordringer står feltpresten overfor ved å være en del av Forsvarets hierarkiske system? Hvilke signaler gir bildet av en uniformert og bevæpnet feltprestoffiser som forvalter kirkens sakramenter? For å besvare dette er det nødvendig med et rammeverk bestående av rettferdig krig- tradisjon, folkerettslige bestemmelser og en oversikt over Feltprestkorpsets historie. De ulike elementene – uniform, gradsplassering og våpen – måles så opp mot dette rammeverket.

It is essestial for an army chaplain to understand the military world. Like any priest in the Norwegian Church, one must be familiar with the congregation in order to meet the members needs they have for conversations, spiritual guidance and to hear the Word of the Lord. But which method should the army chaplain use in order to serve the military personnel religiously? Because that’s the army chaplains mission. The question is whether one must be a soldier in order to preach for the soldier?

The army chaplains are not unknown for most people; they are visible in the media at ceremonies when fallen soldiers are coming home from Afghanistan, they are visible to the soldiers through the Norwegian Armed Force’s ethics education, they are visible as they wander around the camp talking to the soldiers, they are visible at religious services and church parades. And the army chaplain that are visible, wears a military uniform, officer distinctions and are sometimes armed. The army chaplain is where the soldiers are.

The Norwegian Army Chaplain Corps has a long tradition, not as a separate corps - this tradition is not old compared to the army chaplain service's nearly 1,000 - year old history. During the 57 years the Army Chaplain Corps has existed, the security policy in the world has changed dramatically. It has gone through a post- WWII phase, the threat of nuclear war, the Cold Wars arms race and a time of mutual assured destruction. The fall of the Berlin wall led to the international organizations leading role, and humanitarian intervention asserted its right over the sovereignty of national states. The enemy today is no longer a superpower. The threat to world peace today are global issues such as religious conflicts, unfair distribution of the worlds resources, and environmental issues. As a result of these factors, we now have a world of terrorism; terrorist organizations that can not be placed within a nation, and they have no respect for international laws.

Just war tradition is an important part of the framework for today's army chaplain service. During the timeline I use in this paper, there is a shift in focus from just war to just peace, I believe that this is due to the change in the worlds security situation and the way we interpret our lives. The criterias of just war are not new, and today's decisions about war and intervention is based on the 1600 years old christian just war tradition. The army chaplains keeps this tradition moving foreward through his/ her role as an authority in ethics; setting the ethics agenda in the army, through religious services and teaching ethics to soldiers and officers. For priests in general there is an expectation that their life and what they teach must go hand in hand, and this expectation also applies to the army chaplain. The army chaplain communicates through his/ her behavior, and what he/ she does is just as important as what he or she preaches during a church service or in a lecture room. It is in this intersection of life and learning I have placed my questions.

The questions I ask in this paper is on what basis army chaplains wear military uniform, officer distinction and weapon. Are there valid theological theories for this? Are there international legal basis for this? Is it within the church's just war tradition? What ethical challenges does the army chaplain have to face by being a part of a military hierarchical system? Which signals does an image of a uniformed and armed chaplain officer who perform the church's sacraments? To answer this it is necessary to have a framework of just war tradition, international law and an overview of the Army Chaplain Corps history. The various elements - uniform, officer distinction and weapon – have to be measured against this framework.