"Gratis heroin" : Et kritisk perspektiv på normative grunner i debatten om heroinstøttet behandling

Abstract

Å ta i bruk heroin som del av medikamentell behandling til opioidavhengige er kontroversielt. Spørsmål om å vurdere dette ble reist av tidligere helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen desember 2008. Dette medførte en offentlig debatt, der til dels svært ulike synspunkter er gitt til kjenne. Oppgaven tar utgangspunkt i heroindebatten. Hovedformålet er å avdekke normative temaer i diskursen og drøfte om moralsk praksis aktualiseres eller settes tilside, dersom denne formen for substitusjonsbehandling tas i bruk. Hovedproblemstillingene analyseres inn mot nyere kritisk teori: Honneths anerkjennelsesteori og Habermas tenkning om rasjonalisering og sekularisering i det moderne. Sentrale perspektiver er intersubjektivitet, anerkjennelse og forholdet mellom samfunnsmessig rasjonalisering og fornyelse av demokratiske ressurser via religiøse trosretninger. Normative grunner kan i mindre grad leses direkte ut fra oppgavens materiale. Dessuten kjennetegnes diskursen ved å ha en tyngde mot å utelate moralske og profesjonsetiske dilemmaer knyttet til substitusjonsbehandling. Jeg har gjort en tekstkritisk lesning av meningsytringer, forskning og kunnskapsoppsummeringer. Tilnærmingen gir mulighet for å avdekke og plassere normative aspekt innenfor følgende dilemmakonstruksjoner i rusfeltet: (a) vurderinger og syn på rusavhengighet som hovedsakelig medisinsk eller sosialt problem, (b) en diskurs om behandlingsretninger - medikalisering versus rusfrihet som mål for behandling, (c) overordnede motsetninger mellom empowermentparadigmet - tenkningen om det selvforvaltende individ innenfor liberal frihetsforståelse, og tenkningen om mennesker som sårbart avhengige av andre – velgjørenhetsperspektivet. Tendensene er drøftet mer spesifikt mot Honneths begrep om formidling av moralske erfaringer knyttet til en antropologi om det gode, og Habermas’ tenkning om hva som kan være sensibiliteter for forfeilede liv i det moderne. Substitusjonspraksiser fremstår som i sterkere spenning mellom hjelp og kontroll enn andre helse- og sosialfaglige praksiser. Denne spenningen er merkbart lite til stede i den offentlige debatten. Jeg argumenterer for at et hegemoni knyttet til nyere styringskrav og medisinsk rasjonalitet legitimerer det å utelukke normative samfunnsspørsmål og mer tradisjonelle profesjonsverdier. I lys av dette berøres også utfordringene i rusfeltet som et profesjonsetisk spørsmål om samfunnsansvar. Ut fra diskusjonene konkluderer jeg at heroinstøttet behandling ikke kan tilsvare forventningene som er reist om hva behandlingen kan bidra med. Konklusjonen henter styrke i tenkning om substitusjonsbehandling som biopolitisk disiplinering, Honneths teori om hvordan krenkelse reproduseres, og Habermas’ tenkning om hvilke kvaliteter som må være til stede for at demokratiske, fornyende og innsiktsfulle miljøer skal være velegnet for å ivareta forfeilede liv.