Skjønn og skjønnsmessige vurderinger av berettigelse og berettiget bruk av røntgendiagnostiske undersøkelser : «Hvilke muligheter har radiografer, og hvilke muligheter bør de ha, til å kunne utøve skjønn i forbindelse med vurderingen av berettigelse og berettiget bruk av røntgendiagnostiske undersøkelser, og på hvilken måte bør dette skjønnet eventuelt kunne utøves?»

Abstract

Denne oppgaven forsøker å frembringe ny innsikt i forbindelse med en samfunnsaktuell etisk utfordring for radiografer, nemlig i forbindelse med radiografers problematiske rolle i forbindelse med vurderingen av berettigelse og berettiget bruk av røntgendiagnostiske undersøkelser. Med en systematisk-argumentativ metode undersøker den først hva allerede eksisterende litteratur frembringer av grunner som taler for eller imot hvilke muligheter radiografer har, og hvilke muligheter de bør ha, til å kunne utøve skjønn i forbindelse med vurderingen av berettigelse og berettiget bruk av røntgendiagnostiske undersøkelser. Og grunner som taler for eller imot på hvilken måte dette skjønnet eventuelt bør kunne utøves. Deretter tydeliggjør den, via argumentasjon, hvilke synspunkter som støttes av de beste eller mest overbevisende grunnene. Den analyserer, med andre ord, de grunnene som taler for eller imot ulike synspunkter krititsk.

«Strålevernloven», «strålevernforskriften», Statens strålevern sin «Veileder om medisinsk bruk av røntgen- og MR apparatur underlagt godkjenning: Veileder til forskrift om strålevern og bruk av stråling», og Norsk radiologisk forening sine retningslinjer «Hensiktsmessig bruk av en radiologisk avdeling» brukes som dokumentasjon på gjeldende bestemmelser i forhold til hvilke muligheter radiografer har, og i forhold til hvilke muligheter de bør ha, til å kunne utøve skjønn i forbindelse med vurderingen av berettigelse og berettiget bruk av røntgendiagnostiske undersøkelser. I tillegg trekkes Norsk radiografforbund sine «Yrkesetiske retningslinjer for radiografer» frem som dokumentasjon på radiografers selvregulering i forbindelse med vurderingen. Videre brukes Harald Grimen og Anders Molander sin forståelse av skjønn som en «praktisk resonneringsform» som forståelse for utøvelse av skjønn i forbindelse med vurderingen, og Tom L. Beauchamp og James F. Childress sin «fireprinsippsetikk» som etisk normativ ramme for utøvelse av dette skjønnet.

Undersøkelsen viser at radiografer, per dag, ikke har noen bestemte muligheter til å kunne utøve skjønn i forbindelse med vurderingen av berettigelse, men at de, til tross for bestemmelsene, gjør det likevel. Og særlig i forbindelse med de konvensjonelle røntgendiagnostiske undersøkelsene. Undersøkelsen viser også at radiografer bør gis muligheter til å kunne utøve skjønn i forbindelse med vurderingen av berettigelse og berettiget bruk av røntgendiagnostiske undersøkelser, og at de bør kunne utøve både et epistemisk, og et strukturelt forstått skjønn, innenfor fireprinsippsetikkens etisk normative rammer, i så måte.