Rektors rolle i skolens samhandlingsarenaer : – i relasjon til erfaringsdeling, personlig støtte og kompetanseutvikling

Abstract

I en globalisert verden er kravene til effektivitet og omstilling av essensiell betydning i utdanningssektoren. Rektorene hverdag er kompleks med mange oppgaver som kjemper om oppmerksomheten. For å imøtekomme alle endringene i samfunnet, må skolens aktører kunne tenke og handle innovativt. En slik hverdag forutsetter et reflektert og kunnskapsrik rektor som tar organisasjonsutvikling på alvor. Oppgaven er imidlertid så omfattende og krevende at det er nødvendig med støtte fra kollegaer innad i skolen og fra et ytre rektorfellesskap. St.meld.nr.30 (2003-2004) Kultur for læring framhever læring i organisasjoner som et satsningsområde på alle plan i utdanningssystemet. Lærende organisasjoner defineres som en organisasjon som utvikler, forvalter og tar i bruk sine kunnskapsressurser slik at virksomheten totalt sett blir i stand til å mestre daglige utfordringer og etablere ny praksis når det er nødvendig (UFD 2005). Læringsmonitoren (2003-2004) peker på et høyt utdanningsnivå i utdanningssektorene, men de forventede læringsmulighetene svarer ikke til forventningene. Undersøkelsen min vil derfor prøve å finne svar på hvordan rektor imøtekommer samfunnet og skolemyndighetenes krav. Viktige nøkkelord vil være ledelse, organisasjonslæring og praksisfellesskap.

Problemstillingen min er:

På hvilken måte inngår skoleledere i praksisfelleskap med andre kollegaer i utdanningssektoren, og hvordan fungerer disse praksisfellesskapene med tanke på erfaringsutveksling og kompetanseutvikling?

Teorigrunnlaget bygger på skolemyndighetenes styringsdokumenter, teorier om ledelse og individuell og kollektiv læring, samt teori om praksisfellesskap. Ledelse forstås som distribuert ledelse der pedagogisk ledelse og ledelse av læringsprosesser blir viktige elementer. Teorien om praksisfellesskap vil danne et bakteppe for analysen og fortolkningen av det empiriske materialet samtidig som det vurderes opp mot målet om en lærende organisasjon.

Oppgaven blir sett i et samfunnskritisk perspektiv, der jeg spør hva som fungerer etter intensjonene og som derfor kan være grunn til å satse på videre. Den kvalitative undersøkelsen er basert på intervju med to rektorer i barneskolen. Jeg er opptatt av å avdekke aktørenes livsverden og deres opplevelse av virkeligheten, for på grunnlag av dette å gi en vitenskaplig forklaring. Forskningsprosjektet er deskriptivt, der jeg på grunnlag av de empiriske dataene, har mulighet til å sammenligne strategier, se helheten og finne mønstre, felles temaer og ulikheter.

Mine hovedfunn er at rektorenes fokus er sentrert omkring skolens kjernevirksomhet; undervisning og elevenes læringsprosesser. I de tilfeller hvor det er tilrettelagt for en utvikling av praksisfellesskap innad i skolen, stiller rektor seg utenfor som en koordinator og tilrettelegger. Rektor deltar ikke, men avlaster lærerne slik at de får mulighet til å samarbeide. Der det har utviklet seg fellesskap, som i relasjon til ledergruppa ved de respektive skoler, dreier samarbeidet seg hovedsakelig om administrativt lederskap. Forholdet til rektorkollegiet er også på informativt plan, og rettet mot administrative oppgaver. Begge rektorene ønsker imidlertid et kollektivt samarbeid mellom skolens rektorer, men opplever at dette avhenger av hvorvidt man klarer å bygge opp en grunnleggende tillit til hverandre.

Min konklusjon er at for å skape et kollektivt samarbeid blant skoleledere er det nødvendig med bevisstgjøring og en felles holdning til organisasjonslæring blant de involverte parter på alle nivå i skolesektoren der dialogen er av sentral betydning.

Skoleeier må ha et spesielt ansvar for å tilrettelegge for kollektive læringsprosesser blant skolens ledere. Et fellesskap blant skolelederne forutsetter at de har tid og ressurser for å kunne møtes. Kunnskaper om individuelle og kollektive læringsprosesser er nødvendig for å kunne skape fruktbare samhandlings- og læringsprosesser. Videre er det behov for møtesteder hvor ledelsen kan reflektere over egen praksis i samarbeid med andre skoleledere. Fellesskapet innebærer at en rekke grunnforutsetninger må være tilstede slik som åpenhet og tillit. Manglende kultur for kritikk kan medføre problemer ved andres vurdering av eget arbeid, holdninger og verdier. Kollektiv selvvurdering er sårbart og krever en klargjøring av hvor man skal trekke individets og gruppas grenser for evaluering og kritikk. Medlemmene må utvise en meget høy grad av etikk og personvern i omgang med de opplysninger de får tilgang til. Det kollektive samarbeidet må ha et fokus på skoleutvikling der målene og beslutningen fattes i fellesskap.