Abstract
I denne oppgaven belyses frafall i videregående opplæring, som har vist seg å være en vedvarende negativ trend i det norske utdanningssystemet. Gjennom en kvalitativ forskningsstrategi har formålet vært å vinne kunnskap om frafallselevers erfaringer fra skole og utdanning. En viktig pragmatisk ambisjon har vært å se på hvilke implikasjoner frafallselevers erfaringer kan ha for skoleledelse. Slik lyder problemstillingen som følger:
Hvordan oppfatter frafallselever egen skolegang, og hvilke implikasjoner kan deres erfaringer ha for skolelederes arbeid med å redusere frafall?
Datamaterialet i denne studien består av semistrukturerte dybdeintervjuer med tre informanter som ikke fullførte sin videregående opplæring. Slik vil datamaterialet ikke gi grunnlag for generalisering til større elevgrupper, men heller gi dybdekunnskap om en gruppe ungdommer som ofte debatteres utdanningspolitisk. Samtidig er det interessant å se at denne studiens informanter på viktige områder viser betydelige likhetstrekk med de karakteristika som empirisk har vist seg å kjennetegne frafallselever som gruppe.
Studiens teoretiske rammeverk bygger innledningsvis på utdanningssosiologiske teorier. På bakgrunn av at sammenhengen mellom sosial bakgrunn og oppnådd utdanning har vist seg å være både veldokumentert og stabil, har vi ønsket et innblikk i forhold ved den sosiale bakgrunn som kan ha betydning for oppnådd utdanning. Kulturteori, verditeori og sosial posisjonsteori er her sentrale stikkord. Dernest har vi vært opptatte av å belyse hvorfor læreren ofte beskrives som den aller viktigste enkeltfaktor av betydning for elevers læringsutbytte. Hvilke bidrag den gode lærer kan yte, samt særlig viktige trekk ved elev-lærer-relasjonen har her vært viktige fokus. I denne sammenheng bør særlig begreper om desillusjonert ettergivenhet og rasjonell undervisning trekkes fram (Dale 2008), i tillegg til tenkning omkring strategisk samhandling (Elstad 2008). På bakgrunn av oppgavens pragmatiske ambisjon, har vi samtidig vært opptatte av skoleledelse og hvilke rammer og muligheter som ligger til grunn for skolelederes arbeid i dag. Sentralt her står New Public Management og pedagogisk ledelse, som samlet sett både kan sies å romme en helhet og en spenning i utøvelsen av skolelederrollen.
Sentrale funn i denne studien er de mange likhetstrekk som kjennetegner informantene og deres erfaringer fra tiden som elever i videregående opplæring. Viktige forhold her er blant annet knyttet til sosial bakgrunn, faglige og psykiske vansker, høyt fravær, samt lav motivasjon. I denne sammenheng er en viktig fellesnevner det fokus informantene retter mot læreres betydning. Alle informantene fremhever læreren som den viktigste faktor i skolen, men rapporterer samtidig om problemer knyttet til sine lærere. Problemene er både av faglig, pedagogisk og relasjonell art. Samtidig er det grunn til å nyansere dette negative bildet. Datamaterialet tyder også på lærere som både kan og vil bidra til elevers læring og utvikling.
Skoleledere ble i de aktuelle forskningsintervjuene fremstilt som lite synlige og forholdsvis ubetydelige i forhold til elevers læring og gjennomføring av videregående opplæring. Disse dataene kan slik sies å stå i skarp kontrast til den vekt som i dag legges på skolelederes betydning gjennom sentrale styringsdokumenter.
Avslutningsvis i oppgaven argumenteres det for at alle elever, uavhengig av sine forutsetninger, har krav på tilrettelagt opplæring, og at skoleleder gjennom dagens styringsmodell har et viktig ansvar i denne sammenheng. Hvordan denne utfordringen møtes, er i betydelig grad et lokalt ansvar. Selv om skolelederes betydning for frafall og læringsresultater fremstår som svært liten i det aktuelle datamaterialet, argumenteres det for at skoleledelse likevel synes viktig. Oppgaven argumenterer for at lokale skoleledere må vektlegge pedagogisk ledelse, og det å bidra til at lærere stadig forbedrer sin praksis. Det fremstår her som viktig å bygge på en felles forståelse for det aktuelle problemområdet og skape et eierforhold til tiltak som iverksettes. Samtidig poengteres det at skoleledere, på samme måte som lærerne i klasserommene, bør øve et læringstrykk i skoleorganisasjonen. For å bidra til at flere ungdommer fullfører videregående opplæring, fremheves videre behovet for målrettet og fleksibel kontakt med foreldre, samt økt vektlegging av utdannings- og karriereveiledning også i videregående opplæring.
Sist, men ikke minst, fremheves det at skolelederen må vise en genuin interesse for kvaliteten på skolens opplæring. En engasjert skoleleder kan bidra til engasjerte lærere, som i sin tur engasjerer sine elever. Erfaringer fra praksis viser gode eksempler på elever som har fullført sin utdanning “på tross av”, og dette bør stimulere skoleledere på alle nivåer til innsats.