Abstract
Innføringen av et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS) markerer et systemskifte i norsk utdanningssektor der mål- og resultatoppnåelse erstatter regelstyring. Skoleeierne får større beslutningsmyndighet i forhold til sine skoler, men måles på resultater. Sentralt i NKVS er innsamling av kvantitative data, presentert i Skoleporten. Informasjonen er ment som styringsinformasjon både nasjonalt, regionalt og lokalt. Intensjonene til NKVS er formulert både i opplæringslova (1998) med forskrift og i flere stortingsmeldinger publisert på 2000-tallet. I denne oppgaven har jeg satt søkelys på hvordan NKVS fungerer, gitt at Norge består av 430 skoleeiere med ulike forutsetninger hva angår størrelse, organisering, kompetanse og grad av interkommunalt samarbeid.
Tittelen “Er det bare størrelsen som teller?” peker på at det i mange forskningsrapporter hevdes at kommunestørrelse er en avgjørende faktor for skoleeiers evne til å utvikle kvaliteten i sine skoler på en systematisk måte. Jeg stiller i denne oppgaven spørsmålstegn ved om det er andre egenskaper ved skoleeierne som alene eller i tillegg til størrelse har betydning for skoleeiers arbeid med NKVS. Min problemstilling er :
Hvilke sammenhenger er det mulig å identifisere mellom egenskaper ved kommuner og forvaltningen av skoleeierskapet i lys av NKVS?
Jeg har valgt å bruke Rogaland fylke som case og valgt en kvalitativ tilnærming ved å intervjue fire ulike skoleeiere i fylket.
Mitt hovedfunn er at størrelsen teller for å kunne være en skoleeier som arbeider i tråd med intensjonene i NKVS, men størrelse alene er ikke en garanti for kvalitet. Hovedutfordringen for de små kommunene er at de med få elever og få skoler ikke får kvantitative data om læringsutbytte osv. som er meningsfylt å bruke til statistisk analyse og kvalitetsutvikling. Norske kommuner er i så måte delt i to, de som er dimensjonert for NKVS og de som ikke er det. De små kommunene er i tillegg sårbare fordi de har små fagmiljøer og en uformell organisering, noe som krever høy kompetanse og klare ansvarslinjer hos dem som er der. Interkommunalt samarbeid kan være en måte å motvirke dette på, men dette er basert på frivillighet og derfor ulikt fra skoleeier til skoleeier. Bildet er imidlertid ikke entydig, det finnes store kommuner med dårlig resultatutvikling og små kommuner som klarer seg godt. Andre egenskaper ved skoleeier enn størrelsen teller altså også!