Abstract
Mange undersøkelser viser at norske elever, og spesielt minoritetsspråklige elever, kommer til kort i forhold til skolens og samfunnets krav til kunnskaper og kompetanse for eksempel i realfag og lesing (Bakken 2003). Derfor er det et stort behov for å legge til rette for å forbedre minoritetsspråklige elevers skoleprestasjoner.
Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at mellom 10 % og 20 % av elevene i Oslo-skolen går ut av grunnskolen med karakterene 1 eller 2 i standpunkt i matematikk slik at de får vansker med å klare seg videre, og dermed faller flere av elevene utenfor i skolehverdagen. Dette er kritisk fordi problemer i ungdomskolen ikke begrenser seg til denne tidsperioden. Ungdom som mislykkes i denne fasen, vil svært ofte få et liv med videre problemer. De tar ikke ytterligere utdannelse, og veien inn i arbeidslivet blir vanskeligere. Det er en rekke 15-åringer som ikke finner sin plass på skolen, og som opplever at skolens voksne ikke når dem. De som trives klarer seg bra, men den andre gruppen trenger noe annet for å snu trenden.
Det sentrale siktemålet i denne hovedoppgaven er å studere noen kjennetegn ved majoritets- og minoritetsspråklige elever, særlig de som oppnår ulike skårenivåer i ”Programme for International Student Assessment” (PISA) 2003. Samtidig gis elevenes skoletilpasning og deres tanker om framtidig utdanning stor plass. I tillegg til å studere sammenhenger mellom faglige prestasjoner i matematikk, skoletilpasning og framtidsplaner, undersøker jeg også hvordan slike forhold henger sammen med elevenes sosiale bakgrunn og foreldrenes involvering i de unges skolehverdag.
I analysedelen (kapittel 7 - 9) skal jeg bruke data fra PISA 2003 for Norge. Til sammen deltok 4064 elever (15-åringer), hvorav omlag 178 er minoritetsspråklige elever.