| dc.description.abstract | Mange teoretiske hypoteser fokuserer på forandring, og man må ha longitudinelle data for fullt ut å kunne evaluere slike hypoteser (Bollen & Curran, 2006). Jeg analyserer deler av data fra en større longitudinell studie av den begynnende lese- og staveutviklingen hos et representativt utvalg norske barn. Mine data er repeterte målinger av nonordlesing, nonordstaving, ortografisk lesing og ordstaving fra andre til fjerde klasse. Litt over 200 barn er målt fire ganger på alle lese- og stavevariablene: I november/desember i andre klasse (rundt tre måneder etter oppstart av formell lese- og staveundervisning), i mai/juni i andre klasse, i november/desember i tredje klasse og i november/desember i fjerde klasse. Jeg har også med målinger av to kognitive variabler (fonologisk bevissthet og alfanumerisk RAN). Disse er målt kun i november/desember i andre klasse.
Samspillet mellom begynnende lese- og staveutvikling har i liten grad blitt systematisk undersøkt og det har heller ikke vært gjennomført så mange longitudinelle studier på dette feltet (Leppänen, Nieme, Aunola & Nurmi, 2006). Det eksisterer ulike teorier om hvordan forholdet mellom lese- og staveutviklingen er: I følge Frith (1985), bytter lesing og staving på å influere hverandre i bestemte faser av utviklingen. I følge Ehri (1995, 2000) er det å lære seg å lese og stave ord tett knyttet sammen. Lesing og staving utvikler seg sammen og påvirker hverandre gjensidig; lesingen påvirker stavingen, men på samme tid påvirker stavingen lesingen.
I datamaterialet som ligger til grunn for analysene i denne oppgaven, er lesing og staving målt gjennom lesing og staving av enkeltord, både nonord og konvensjonelle ord. Det er altså snakk om måling av den mer ”tekniske” siden, ikke forståelsesaspektet, av begynnende lese- og staveferdigheter, nærmere bestemt ordavkodingsferdigheter. Lesing og staving av nonord regnes for å være et godt mål på tidlige ordavkodingsferdigheter, og kan sies å være mer ”fonologiske i sin natur” enn ortografisk lesing og konvensjonell ordstaving.
Jeg stiller følgende forskningsspørsmål: Er det nonordstavingen som forklarer nonordlesingen tidlig i utviklingen og den ortografiske lesingen som forklarer ordstavingen litt senere i utviklingen, eller er det slik at lesing og staving utvikler seg sammen og påvirker hverandre gjensidig? Disse hypotesene testes ut både med og uten fonologisk bevissthet og alfanumerisk RAN som kontrollvariabler (kovariater). Det andre spørsmålet som stilles er hvor godt autoregressive modeller og latente vekstkurvemodeller egner seg til å si noe om den gjensidige utviklingen av begynnede lese- og staveferdigheter og forholdet mellom disse.
Autoregressive modeller og latente vekstkurvemodeller har ulike tilnærminger til analyse av repeterte målinger. Kort sagt kan man si at autoregressive modeller analyserer endringer i rangering over tid (er det de samme som er gode til å lese og stave på tidspunkt 1 og 2?), mens latente vekstkurvemodeller fokuserer på det enkelte individs faktiske vekst. Analysene er gjennomført ved hjelp av programmet Mplus, versjon 6.1 og SPSS, versjon 16.0.
Mine resultater gir ingen støtte til Friths teori om at det er nonordstaving som forklarer nonordlesing tidlig i utviklingen. Videre viser mine resultater at fonologisk bevissthet og RAN i stor grad forklarer den tidlige sammenhengen mellom nonordlesing og nonordstaving. Disse kovariatene forklarer også en del av sammenhengen mellom ortografisk lesing og ordstaving på det første måletidspunktet, men ikke fullt ut slik som for nonordlesing- og staving. En sentral innvending er at jeg ikke har data på lesing og staving målt i første klasse.
Mine analyser av ortografisk lesing og ordstaving gir noe, om enn ganske svak, støtte til Friths teori om at det er ortografisk lesing som forklarer staveutviklingen når barna har nådd et visst nivå av kjennskap til sammenhengen mellom grafemer og fonemer. Reultater fra den autoregressive modellen viser at ortografisk lesing målt på slutten av andre klasse predikerer ordstaving i midten av fjerde klasse når det kontrolleres for autoregressive effekter av staving på tidligere tidspunkt.
Vekstkurvemodellen indikerer at det er en gjensidig påvirkning mellom ortografisk lesing og ordstaving hele veien, og gir dermed støtte til Ehris teori. Her er det en sterk sammenheng mellom den uforklarte variansen til de to slopefaktorene (altså de vekstfaktorene som representerer den lineære veksten). Dette kan tolkes som at den lineære veksten i ortografisk lesing og ordstaving har noe til felles utover det som forklares av de respektive ferdighetene på første måletidspunkt og kovariatene fonologisk bevissthet og alfanumerisk RAN.
Vekstkurvemodellene gir mer detaljert informasjon om vekst enn de autoregressive modellene ved at de sier noe om sammenhengen mellom hvor man starter og hvordan man vokser. Vekstkurvemodellene gjør det også mulig å modellere ikke-lineær vekst. Mine resultater, der jeg finner at veksten er ikke-lineær for alle de fire lese- og stavevariablene, synliggjør også viktigheten av å måle lenge nok når man skal si noe om utviklingen av denne typen ferdigheter.
I min undersøkelse ser det ut til at de latente vekstkurvemodellene ikke fanger opp nyansene i relasjonen mellom lesing og staving. Dersom Friths (1985) teori stemmer, er det snakk om tidsspesifikke relasjoner, ikke relasjoner der veksten er generalisert over alle måletidspunktene. I den autoregressive modellen predikerer ortografisk lesing målt i slutten av andre klasse ordstaving målt i midten av fjerde klasse. Denne sammenhengen finner jeg ikke i vekstkurvemodellen. I vekstkurvemodellen fanges heller ikke sammenhengen mellom fonologisk bevissthet målt i starten av andre klasse og nonordstaving målt i slutten av andre klasse opp. Dette fordi fonologisk bevissthet har størst betydning for nonordstaving helt i starten av utviklingen. Denne sammenhengen forsvinner i en vekstkurvemodell der veksten generaliseres over så mange år som den gjør i min undersøkelse. Det ser altså ut til at de autoregressive modellene fanger opp tidsspesifikke relasjoner bedre enn vekstkurvemodellene.
De statistiske analysemetodene utvikles stadig og blir mer og mer sofistikerte og fleksible med mulighet for kompleks modellering. Det er alltid en fare for at denne kompleksiteten går ut over tolkbarheten. Det er uansett umulig å bevise at en modell er korrekt gjennom statistiske analyser. | nor |