Abstract
Arbeidet i Psykisk Helsevern for Barn og Unge (PHBU) er organisert rundt det tverrfaglige teamet. I dette teamet arbeider det oftest leger (barnepsykiatere), psykologer, kliniske sosionomer og kliniske pedagoger. Kliniske pedagoger er pedagoger med spesialistkompetanse i barn og unges psykiske helse. Som kliniske pedagoger har de en tre-årig terapeutkompetanse. De arbeider for det meste i Psykisk helsevern for barn og unge, og er da tilsatt som helsepersonell. Rammene for møtet med det enkelte barn eller unge er forskjellig for pedagogen og terapeuten. I de siste årene har nye terapimetoder vokst frem og kunnskapen om terapi har økt. Det er vesentlig for barn og unge som henvises til psykisk helsevern at ulikhetene i det tverrfaglige teamet kommer dem til gode. Dette gjelder både i forhold til ulikheter i kompetanse og forståelse de ulike terapimetodene i mellom, men også de profesjonsspesifikke ulikhetene. Hvorvidt og eventuelt hvordan den pedagogiske kompetansen er verdifull i terapeutisk arbeid med barn og unge, er et mangelfullt beskrevet område.
Jeg formulerte følgende problemstilling: Hvordan vurderer kliniske pedagoger nytten av sin pedagogiske kompetanse i terapeutisk arbeid? Jeg var særlig interessert i hvorvidt den pedagogiske kompetansen ble vurdert som verdifull og om den preget det terapeutiske arbeidet de gjorde. Jeg ønsket å belyse tema med kliniske pedagogers egen vurdering. Formålet med studien var å søke empirisk kunnskap om kliniske pedagogers terapeutiske kompetanse.
Ut fra en antagelse om at mye av kunnskapen om dette området var ”taus kunnskap” (Befring 2007), valgte jeg en kvalitativ tilnærming med fokusgruppeintervju som datainnsamlingsmetode. Jeg samlet ni kliniske pedagoger fra poliklinikker for barn og unges psykiske helse i, eller i nærheten av, Oslo. Jeg fordelte informantene i to fokusgrupper som møttes to ganger hver. I analysearbeidet brukte jeg Grounded
3
Therory, slik den ble beskrevet av Corbin og Strauss (2008), som en guide. I analyseprosessens siste steg trer relevant teori frem fra materialet og bidrar til en begrepsliggjøring som kaster lys over mitt forskningsspørsmål.
Studien har to hovedfunn. De kliniske pedagogene gir uttrykk for at den pedagogiske kompetansen er verdifull og preger deres terapeutiske arbeid. Fokusgruppene beskriver en terapeutisk praksis som jeg finner best kan forståes ut fra et utvidet terapibegrep.
Jeg drøfter dette utvidete terapibegrepet som innehar to perspektiv på terapeutisk arbeid. Det ene har jeg kalt ”å se inn”. Det andre ”å se ut”. De to perspektivene opptrer parallelt og samtidig og innebærer at de kliniske pedagogene i sitt terapeutiske arbeid både fokuserer på intrapsykiske prosesser og, på ulike måter, bringer oppvekstarenaen til barnet inn i terapien.
Funnene gir grunnlag for å peke på noen fellesområder og noen ulikheter mellom de to kompetanseområdene pedagogikk og terapeutisk arbeid. Det er mitt håp at funnene vekker gjenkjennelse både hos fagfolk og pasienter. I så fall kan de være verdifulle i vurderinger av hvordan kliniske pedagogers terapeutisk kompetanse best kan komme barn og unge i psykisk helsevern til gode.