| dc.description.abstract | Denne studien ble igangsatt på NRKs initiativ. Barne- og ungdomsavdelingen ved NRK ønsket å få innblikk i hva de utsetter barn for ved å ha dem med i fjernsynsproduksjoner og ved vise dem fram i fjernsynet.
Tema for denne studien er barn som har deltatt i barneserier produsert for fjernsyn (barne-tv) og hvilke erfaringer de høster i forbindelse med deltakelsen. Informantene er alle hentet fra en og samme serie, de er under 15 år og har spilt roller. De har med andre ord ikke vært seg selv i fjernsynet.
Det ble med ønske om en mest mulig åpen tilnærming til tema, da denne studien først og fremst har et utforskende siktemål, formulert en forholdsvis generell problemstilling:
PS1: Hvordan erfarer barna i denne studien å delta i en fjernsynsproduksjon?
I kjølvannet av datainnsamlingen, som ble foretatt ved bruk av halvstrukturerte intervjuer med hver enkelt informant, ble to supplerende problemstillinger formulert:
PS2: Hva forteller de intervjuede barna om det å være barn?
Og:
PS3: Forteller barns deltakelse i fjernsynsproduksjoner noe om samfunnets forestillinger om og oppfatninger av barn og barndom?
Formålet med studien var i utgangspunktet å innsamle data som kunne fortelle noe om barns erfaringer i forbindelse med deltakelse i en fjernsynsproduksjon, men i forlengelsen av den empiriske undersøkelse ble delformål formulert, og disse knytter seg til problemstillingene to og tre.
Funnene indikerer, ikke overraskende, at skolen er en sentral arena i informantenes liv. Det er der de er sammen med venner, leker og lærer. Samtidig peker funnene på den ambivalens som preger samfunnets holdninger til barn, hvor de på den ene side oppfattes som beskyttelses- og omsorgstrengende, og på den andre som utfoldelses- og frihetssøkende. Vi ønsker å se på barn som autonome individer, men ønsker også å ha en viss kontroll over dem. De konseptuelle kontradiksjoner som omgir barndommen kommer på mange måter til uttrykk gjennom politiske og legislative dokumenter (bl.a. FNs Konvensjon om barnets rettigheter) og i informantene i denne studien sitt møte med fjernsynsverden og innspillingssettet materialiserer en del av disse motsetninger som omgir forestillingene om barn og barndom seg. Informantene har tatt del i aktivitet som vanligvis er forbeholdt voksne, de har jobbet, noe som i sin tur har medført anselige mengder uteblivelse fra skolen. Det er i Norge (og i mange andre land) forbud mot barnearbeid. Tillatelse kan imidlertid gis for barn under 15 år dersom det dreier seg om kulturelt eller lignende arbeid (arbeidsmiljøloven § 11-1 1. ledd). Man utdefinerer slik visse former for aktivitet og løfter fram andre som mer egnede, men dette leder til at man er nødt til å stille spørsmålet om hva barnet er og hva det ikke er? Finnes det aktivitet som er de facto mer egnet eller hviler denne defineringen av egnet og mindre egnet aktivitet på samfunnsbetingede og til dels arbitrære antakelser om barn og barndom? Informantene i denne studien har befunnet seg i barndommens randsone, slik den ofte konseptualiseres og forstås i dag, de har hatt en jobb og vært borte fra skolen. Samtidig er det slik at temmelig mange barn utfører arbeid, da i en vid forstand, være seg lønnet eller ikke, og informantene peker selv på at det har vært morsomt å jobbe, men også slitsomt. Samtidig gir de indirekte uttrykk for at det kanskje ikke er helt ”naturlig” ved å løfte fram skolen som deres kanskje mest naturlige habitat. Spørsmålet blir da som problemstillingene tilsier, hva er barn og barndom, og hvem er vel bedre egnet til å uttale seg om dette enn barn selv? | nor |