"Når lyskasterne slukkes" : en intervjuundersøkelse av ungdommers erfaringer som medvirkende i TV-dokumentarproduksjon

Abstract

Denne masteroppgaven er en selvstendig studie og en del av prosjektet ”Barn i media”, som er et samarbeid mellom Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, og Barne- og ungdomsavdelingen ved NRK. Masteroppgavens fokus er ungdommers erfaringer som medvirkende i TV-dokumentarproduksjon, og hovedproblemstillingen er: ”Hvilke opplevelser har ungdom av egen deltakelse i TV-dokumentarproduksjon?” For å svare på denne problemstillingen har jeg tatt utgangspunkt i to underproblemstillinger: • Hvordan opplever ungdom forholdet mellom virkelighet og fiksjon i TV-dokumentarproduksjon? • Hvordan opplever ungdom at egen deltakelse i TV-dokumentarproduksjon har påvirket deres identitetsfølelse? I denne undersøkelsen ble data samlet inn gjennom kvalitative forskningsintervju med fire ungdommer som har medvirket i TV-dokumentarproduksjon. Intervjuene var semistrukturerte. Den teoretiske referanseramme som ligger til grunn for denne undersøkelsen er en kombinasjon av teori om identitet, medier og ungdom. Jeg forsøker å sette temaene i en dagsaktuell sammenheng, ved gjennomgående å presentere dem i lys av teori om det postmoderne samfunn. De fire informantene i dette prosjektet har vært hovedpersoner i to ulike TV-dokumentarproduksjoner i NRK. De er mellom 15 og 17 år gamle og det er mellom to og fire år siden de var på TV. Den ene TV-innspillingen varte i én uke, den andre i omkring ett år. Ungdommene ble alle filmet i sitt naturlige miljø. For å gi en ryddig og oversiktlig framstilling valgte jeg å dele funnene inn i tre hovedkategorier som dermed ble delkapitler i analysen: • Ungdommenes opplevelse av deltakelsen • Forholdet mellom virkelighet og fiksjon • Opplevelse av deltakelsens betydning Disse danner til sammen grunnlaget for å svare på problemstillingene. Resultatdelen viser et nokså nyansert bilde av ungdommenes opplevelse av sin deltakelse i TV-dokumentarproduksjon, og denne deltakelsens påvirkning på hvem de er i dag. Deres opplevelse av medvirkningen virket hovedsakelig svært positiv, men ungdommene hadde også følt anger og flauhet over deltakelsen. I enkelte sammenhenger hadde disse negative følelsene å gjøre med en opplevd virkelighetskonstruksjon fra TV-teamet sin side. Enkelte informanter beskrev hvordan hendelser ble klippet ut fra sin naturlige sammenheng og hvordan deltakerne ble bedt om å gjenta handlinger slik at det skulle bli fanget opp på kamera. Denne redigerte virkeligheten påvirket deltakernes opplevelse av å være seg selv foran kamera, og også opplevelsen av å se seg selv på TV. Opplevelsene av en konstruert virkelighet, var imidlertid ikke bare negative. Flere av informantene var fornøyde med hvordan de ble framstilt, noe som tyder på at konstruksjonen også kan ha hatt en positiv effekt. Selv fant ungdommene det vanskelig å beskrive deltakelsens påvirkning på hvem de var i dag, men de kunne fortelle mye om hva de hadde lært av å medvirke i TV-dokumentarproduksjon. Flere av informantene ga uttrykk for å ha lært om seg selv. Med bakgrunn i min forståelse av læring som nært relatert til utviklingen av identitet, kom jeg fram til at informantenes opplevelse av læring er en sterk indikasjon på at deltakelsen har påvirket deres identitetsfølelse, om det så ikke er på det bevisste plan.