| dc.description.abstract | Problemstillingen i min masteroppgave lyder: Hvordan opplevde jeg tilværelsen i skolen og på fritida, hvordan ble jeg oppfattet og møtt, og hvordan ville jeg ha profittert på å bli møtt?
Bakgrunn og formål: Valg av tema i oppgaven bunner i egne opplevde erfaringer med skolerelaterte vansker som lese- og skrivevansker, skolefaglige problemer og ulike former for og grader av atferdsvansker. Utgangspunktet er også vissheten om at mange elever i dagens skole sliter med mye av det samme som jeg gjorde som skoleelev.
Metode: Min kvalitative introspektive metodiske tilnærming fremstilles i form av en helhetlig, sammenhengende narrativ (fortellende) fremstilling med en aldersbasert struktur. Den styrkes av utvalgte sitater fra det omfattende skriftlige materialet jeg innhentet fra skole, PPT og andre aktuelle involverte instanser.
Oppsummerende presentasjon og drøfting av datamaterialet: Min opplevelse av skolen og fritida i min skolegang bar preg av jeg opplevde meg som mislykket, mindreverdig, misforstått og ensom, selv om jeg sjelden var alene og utad var veldig sosialt utadvendt. For eksempel pratet jeg veldig mye og gjorde mye som var eller endte galt og som jeg ikke mye negativ oppmerksomhet for. Ingen visste imidlertid hvor vondt jeg hadde det inni meg, for det turde jeg ikke vise eller si til noen. Jeg reagerte i stedet med ulike former for og grader av atferdsvansker, primært utagerende. De ulike atferdsvanskene jeg har slitt med har jeg betraktet synonymt med dekompenserende, destruktive mestringsstrategier (Magnussen, 1998). Dette har jeg igjen reflektert over i lys av min dårlige selvoppfatning eller self-efficacy (Bandura, 1997) og i lys av tendensen til å bli oppfattet og møtt som atferdsvanskelig. Med forankring i humanistiske, systemiske og behavioristiske teorier har jeg reflektert over sannsynligheten for at mine vansker trolig ville ha blitt redusert hvis jeg av flere hadde blitt møtt med mer positiv oppmerksomhet rettet mot positiv atferd. De ville også trolig ha blitt redusert hvis jeg i større grad hadde blitt møtt med oppriktig interesse for og forsøk på å forstå hvordan jeg hadde det, hva som plaget meg og hvorfor jeg oppførte meg på de atferdsvanskelige måtene jeg gjorde. I tillegg til å bli møtt med en slik genuin, uforbeholden interesse og aksept for meg som person, ville jeg ha profittert på å bli møtt med andre tilnærminger enn jeg i stor grad ble. Jeg ville for eksempel ha trengt å bli møtt med mer positiv forsterkning av positiv atferd (Skinner i Woolfolk). Det motsatte var ofte tilfelle både i skolen og ellers. Dersom flere hadde møtt meg med aktiv hjelp til å gjøre meg forstått med hensiktsmessige begreper, samt tale- og skriftspråket for øvrig, ville det også ha kunnet redusere mine vansker. Jeg opplevde imidlertid flere svært betydningsfulle relasjoner med pedagoger, familiemedlemmer, venner og fagfolk. I disse relasjonene opplevde jeg også gode intervensjoner i forhold til mine ulike vansker. Jeg ville imidlertid ha profittert på å erfare dette tidligere og med flere. Likevel førte de betydningsfulle relasjonene og intervensjonene, sammen med min stahet og stå-på-vilje, til at jeg aldri ga opp men alltid fant en mening med tilværelsen og det jeg gjorde, uansett hvor store vanskene var. Dette har jeg reflektert over i lys av Antonovky (1993).
Gjennom hele min skolegang opplevde jeg ulike typer negativt selvforsterkende interaksjonsspiraler. Det gjaldt både i forhold til menneskelige relasjoner og vansker på ulike utviklingsområder, med spesielt fokus på mening i begreper (Rommetveit 2000), skriftspråkutviklingen (Lyster 2002, 2004) og det jeg konsekvent har valgt å beskrive som atferdsvansker. Dette begrepet er reflektert over i lys av en rekke ulike teoretiske perspektiver, med særlig vekt på fenomenet i skolen. Tidligere oppdagelse av og funksjonell intervensjon i forhold til mitt dårlige ordforråd, lese- og skrivevanskene og atferdsvanskene ville altså høyst sannsynlig ha redusert alvorlighetsgraden, varigheten og omfanget av problemene, selv om det vil være ulike oppfatninger om hvor det er viktigst å starte forandringsprosesser. Dette samsvarer også med kritiske innvendinger til den økologiske modellen til Bronfenbrenner (1979), som jeg også har drøftet mine erfaringer opp mot. Selv om jeg for det meste opplevde skolen som for lite differensiert i forhold til mine forutsetninger og behov, fikk jeg imidlertid en positiv annerledes opplevelse av skolen da jeg gikk på Lillegården spesialskole, som det den gang het. | nor |