Tegnspråkkompetanse, ivaretakelse gjennom utnyttelse : en undersøkelse om hva som kjennetegner arbeidsplasser som nyttiggjør oppnådd tegnspråkkompetanse

Abstract

Bakgrunn og formål: Temavalget i oppgaven har bakgrunn i min tidligere praksis med døve førskolebarn. Planlegging av skolestart for disse barna var en viktig prosess som begynte i god tid fordi det var mange forhold som skulle initieres. Tegnspråkkompetansen til de kommende lærerne var ofte en utfordring i så måte. Innføringen av læreplanene for døve i forbindelse med Reform 97, hadde skapt nye behov og krevde at lærere som skulle undervise elevgruppen mestret tegnspråk. Det ble av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet gjennomført et nasjonalt kompetansehevingsprogram i tegnspråk i 1996 og i 1997, i den forbindelse. Da det under planlegging av skolestart for døve i Ålesund og omegn, hadde vist seg vanskelig å få lærere til å reise bort for å anskaffe nødvendig kompetanse, ble det jobbet for og etter hvert etablert et tegnspråkstudium. Tidligere studenter av nasjonalt kompetansehevningsprogram, fra Møre og Romsdal, var aktuelle kandidater til Grunnfag i praktisk tegnspråk, del 2. Det viste seg imidlertid at mange ikke lengre brukte sin kompetanse, og påbygning var derfor ikke aktuelt. Formålet med oppgaven er således å frembringe informasjon om de forhold lærere med tegnspråkkompetanse jobbet eller jobber under for å kunne vurdere i hvilken grad det influerer på om kompetansen beholdes, eller ikke. Problemstilling: Hva kjennetegner de arbeidssteder som utnytter oppnådd tegnspråkkompetanse? Spørsmålet søkes besvart gjennom vurderinger foretatt av de som var studenter på det nasjonale kompetansehevingsprogrammet i tegnspråk i 1996 og 1997. Metode: Med bakgrunn i tidligere forsking på undervisningssituasjonen til døve barn og informasjon gitt av Syns- og audiopedagogtjenesten, ble det utarbeidet et spørreskjema med 36 spørsmål som i 2008 ble sendt ut de tidligere studentene. Svar fra 105 av de tidligere studentene danner grunnlaget for resultatene som presenteres ved bruk av deskriptiv statistikk. Presentasjonen og analysen relateres til de ulike temaene som ble etterspurt i spørreskjemaet. De samme temaene blir drøftet i lys av teori om kompetanseheving og ulike realiseringsbetingelser og barrierer som kan ha innvirkning på om kompetansen anvendes eller ikke. Konklusjoner: Hvorvidt tegnspråkkompetansen på en arbeidsplass beholdes eller ikke, kan se ut til å avhenge av en rekke forhold. Til grunn ligger selvfølgelig at det finnes døve barn eller andre med behov for tegn- eller tegnspråkkompetanse, ”tilgjengelig”. Utover det viser tendensene i materialet at det har vært forskjeller i arbeidssituasjonen til de som bruker tegnspråk i jobb i dag og de som ikke bruker tegnspråk i jobb i dag: • Muligheten for kompetanseheving ser ut til i større grad å ha vært tilstede og blitt benyttet, hos de som fortsatt bruker tegnspråk i jobb i dag. • Muligheten for samarbeid med døve med formell og uformell kompetanse i tegnspråk ser ut til å ha vært større hos de som bruker tegnspråk i jobb i dag. • Det kan se ut til at de organisatoriske forholdene rundt de som bruker tegnspråk i jobb i dag har vært bedre da det i større grad er lagt til rette for samarbeidstid og selvstudium. • Overordnede og kolleger av de som bruker tegnspråk nå, ser ut til i større grad å ha hatt forståelse for at tegnspråk er et eget språk. • De som bruker tegnspråk i dag opplevde selv å beherske språket i større grad enn de som ikke bruker tegnspråk i dag, selv om begge grupper har likt/liker å bruke tegnspråk i stor grad.