| dc.description.abstract | Problemstilling: Hvordan gjenforteller normalutviklede fireåringer en historie?
Forskningsspørsmål: (1) Hvordan viser barnas fortellerkompetanse seg i språkets form og funksjon? (2) Hvordan kommer kohesjon og koherens til syne i barnas fortellinger? (3) Hvordan reflekterer barnas syntaks, bruk av sammenbindinger, tempus og deiksis deres fortellerkompetanse? (4) I hvilken grad, og på hvilken måte trenger de hjelp fra en voksen til å komme seg gjennom en historie?
Metode og materiale: Materialet består av transkripsjoner av 30 norske fireåringers gjenfortellinger av narrativoppgaven Bus Story (Renfrew 1997). Barna fikk først høre historien fortalt av testlederen, samtidig som de fikk visuell støtte av en bildebok både mens de lyttet til historien, og da de selv skulle gjenfortelle den. Både barnas fortellinger og voksenversjonen ble så analysert i forhold til parametrene syntaks, sammenbindinger (konjunksjoner, subjunksjoner og andre former for konnektorer), tempus, verbalmorfologi, deiksis (påpekende i form av stedsadverb, og anaforisk i form av pronomen med tilbakevisende funksjon i forhold til referenter i en tekst), og prompting.
Jeg har i hovedsak benyttet en kvalitativ tilnærming, samtidig som resultatene også delvis er kvantitativt fremstilt for å tydeliggjøre variasjonen blant barna. Voksenversjonen, samt tidligere forskning, ble brukt som sammenlikningsgrunnlag. Både valg av parametere, innfallsvinkel for analysen og den påfølgende diskusjonen av resultatene, er tilpasset narrativoppgavens spesielle karakter, som fører til at de lingvistiske trekkene må ses i lys av en mer helhetlig kontekst. Språkformenes funksjon er her sentrale, sett i forhold til hvordan de danner sammenheng i en historie, og hvordan de bidrar til en hierarkisk oppbygning av handlingselementene.
Resultater: Samlet viser resultatene stor variasjon. Innen gruppen på 30 normalutviklede fireåringer, ser det ut til at deres språkkompetanse kan ligge både ett år under og over deres egen alder.
Studien viser at det i hovedsak er den funksjonelle siden ved språket som fortsatt trenger modning hos fireåringene. De behersker allerede store deler av det formmessige. Syntaktisk kan de konstruere lengre, sammenhengende setninger med flere ledd. Ved bruk av sammenbindinger kan de også lage bisetninger. Verbbøyningene deres er i overveiende grad riktig. Når de så skal skape en fortelling med disse formene, viser de også at de i en ikke ubetydelig grad er underveis i sin tilegnelse av en mer overordnet struktur. De benytter seg av flere konnektorer, som bidrar til konstruksjonen av større informasjons- og handlingsenheter i en historie. Samtidig fungerer konnektorene fortsatt hovedsakelig som (ytringsinitiale) bindinger mellom setninger, heller enn bindinger som skaper en hierarkisk struktur i større handlingselementer i fortellingen. Tidvis veksler de tilsynelatende mellom en tilstand der de beskriver bilder (deres taletidspunkt), og forteller (fortellingens handlingstidspunkt), noe som blant annet kommer til syne i en blandet tempusbruk. Imidlertid viste to tredjedeler av fortellingene seg å ha en tidsmessig forankring, som bidrar til koherens. Ved barnas bruk av deiktiske pronomen skaper dette også en indre sammenheng, selv om det også her forekommer brudd. Den ytre sammenhengen, som skapes når elementene i historien presenteres i et hierarki, heller enn lineært fra setning til setning, er ikke like tydelig i barnas gjenfortellinger. Men samtidig vitner deres språkbruk om at de også i en viss grad er bevisste på at de formidler et budskap som krever en annerledes struktur enn dagligtalen. Prompting forekommer i varierende grad i 28 av gjenfortellingene. I noen fortellinger er promptingene i flertall i forhold til barnas ytringer. Generelt sett trenger barna en god del hjelp. Forskning viser at prompting, også omtalt som stillasbygging, er viktig i barns utvikling av fortellerkompetanse. Men fireåringene ser ut til å bevege seg bort fra et behov for spesifikke spørsmål for å komme videre i fortellingen, og spørsmålsstillingen viser seg kvalitativt sett å være mer generell. | nor |