Nye tider, nye tanker : en analyse av tre undervisningsprogram utviklet for å hjelpe elever med lese- og skrivevansker

Abstract

Utgangspunktet for oppgaven var en forestilling om at det hadde skjedd små endringer i undervisningen av elever med lese- og skrivevansker i tidsrommet fra 1930 til idag. Utfra denne forestillingen ble følgende problemstilling formulert: Hvordan har forskeres oppfatning av hvordan en kan oppnå god undervisning for elever med lese- og skrivevansker endret seg fra 1930 til idag? Problemstillingen er presisert med fire underproblemstillinger: 1) Hvordan har forskeres oppfatning av hva som er gode undervisningsmetoder endret seg? 2) Hvordan har forskeres oppfatning av hva som er gode rammebetingelser endret seg? 3) Hvilke endringer kan ha sammenheng med forskning på skriftspråk og skriftspråkvansker? 4) Hvilke endringer kan ha sammenheng med forskning på læring generelt? Metodisk sett er dette en teoretisk oppgave. Den er basert på analyse av dokumenter. Som problemstillinger viser, har oppgaven som mål å analysere endringene over tid innenfor en nærmere definert del av det spesialpedagogiske feltet. Grunnlagsdokumentene i analysen er tre opplæringsprogram utviklet for å hjelpe elever med lese- og skrivevansker. Programmene har det til felles at de er utviklet av forskere. Det eldste programmet er amerikansk, i hovedsak utviklet av Marion Monroe og gitt ut i 1932. Det neste programmet er norsk, utviklet av Hans-Jørgen Gjessing og medarbeidere og gitt ut i 1979. Det nyeste programmet er utarbeidet med grunnlag i de to utenlandske programene Reading Recovery og Early Steps. Liv Engen og Anne Brit Andreassen ved Lesesenteret i Stavanger har stått for utarbeidelsen. Dette programmet ble gitt ut første gang i 2003. Analysen min viser at det i perioden fra 1930 til idag har vært betydningsfulle endringer på noen områder, og lite eller ingen endringer på andre. Jeg vil trekke fram tre områder der det har skjedd viktige endringer. Det første området er fokus på ferdigheter som bør være på plass før den formaliserte leseopplæringen starter. Det andre området er skrivingens plass i skriftspråkopplæringen. Det tredje området er måten en planlegger og gjennomfører undervisningforløpet. Det blir idag sett på som vesentlig for å hjelpe elever med lese- og skrivevansker at en tar hensyn til barnets forhåndkunnskaper. Dette synet er kommet inn i løpet av perioden mellom 1932 og 1979. Utviklingen videre fram mot 2003 har ført til endringer i hvilke forhåndkunnskaper en legger hovedvekt på. I våre dager vektlegges særlig fonologisk bevissthet og skriftbevissthet. På det andre området, skrivingens plass i skriftspråkopplæringen, har den store endringen skjedd mellom 1979 og 2003. I de to eldste programmene er skriving nesten ensbetydende med rettskriving. I det nyeste programmet er skriving en integrert del av programmet. Grunntanken er at skriving er en måte å kommunisere på. Barnet får skrive utfra de forutsetningene det til enhver tid har. Dette er særlig viktig for elever som begynner skriftspråkopplæringen med svake fonologiske ferdigheter. Forskning på læring har hatt vesentlig innvirkning på utformingen av undervisningsprogrammene. De to eldste programmene har en progresjon som er fastlagt på forhånd. Undervisningen styres av læreren med utgangspunkt i denne progresjonen. I det nyeste programmet har en delvis forlatt dette behavioristiske læringssynet til fordel for et læringssyn bygd på en kognitivistisk/konstruktivistisk tankegang. Det er elevens egne interesser og behov som er utgangspunktet for undervisningen. Samtidig er en klar over at når det gjelder deler av lærestoffet, kan en behavioristisk tilnærming være formålstjenlig. Endringen på dette området har skjedd mellom 1979 og 2003. Totalt sett har de to eldste programmene mest til felles, mens det nyeste skiller seg ut. Grunnen er i hovedsak endringen i læringssyn. Sagt på en annen måte: den største endringen har skjedd mellom 1979 og 2003.