"Jeg skjønner ikke hva jeg mener, - søren også!" : sju års utvikling hos en blindfødt gutt med autisme i forhold til følelser, trøst og strategier for selvkontroll og mestring

Abstract

Når et blindfødt barn med autismeliknende vansker skal begynne på skolen, fordres det allsidig kompetanse og grundig kjennskap til den enkelte elev for å gi et godt tilpasset opplæringstilbud. Blindhet og autisme er hver for seg alvorlige funksjonshemminger som krever stor grad av tilrettelegging og tilpasset opplæring. Når et barn har begge disse diagnosene, kan det være svært vanskelig å forstå dets behov og vite hvordan man best kan møte de utfordringene som dette innebærer. Man kan til tider oppleve at tiltak og tilrettelegging for blinde ikke fungerer godt når barnet også har autisme, eller at problemene ved de ulike diagnosene forsterker hverandre innbyrdes. Det er flere fellestrekk mellom blinde barn og barn med autisme, selv om de fleste av disse vanligvis blir sett på som uttrykk for autismespektrum forstyrrelser. Blant annet gjelder dette språk- og forståelsesvansker, mangelfull sosial forståelse, problemer med å ta andres perspektiv og vansker med å ha felles fokus med andre mennesker. Dette kan resultere i misforståelser, engstelse, uro og utagering. Mange utvikler en kommunikasjonsform preget av ekkofraser og idiosynkratisk språk, som det kan være vanskelig for andre mennesker å tolke og forstå. Eleven som beskrives i denne longitudinelle casestudien var født blind og hadde autismeliknende vansker. Han var engstelig, sårbar og utilgjengelig og hadde en generelt forsinket utvikling ved skolestart. Den første tiden skrek han nesten daglig, ofte uten at personene rundt forsto hvorfor. Vanlige former for trøst fungerte sjelden. Studien har en todelt problemstilling som først undersøker hvordan bruk og forståelse av trøst blir en viktig hjelp i lærernes arbeid med denne eleven. Videre beskrives strategier som hjalp ham til å gjenkjenne, navngi og etter hvert kontrollere følelsene sine og bli tilgjengelig for samtale, fellesskap og læring. Oppgaven tar utgangspunkt i en sosialkonstruktivistisk teori der man tenker at barn lærer språk og handlinger gjennom samspill med menneskene rundt. Overfortolkning blir en drivkraft i den kommunikative, språklige og sosiale utviklingen som foregår i denne prosessen. Resultatene viser at pedagogene, gjennom de sju årene som beskrives, utviklet ulike strategier for å trøste og hjelpe eleven. Han ble tilgjengelig for trøst og adopterte gradvis de voksnes trøstestrategier, noe som førte til at han kunne forholde seg til egne emosjoner, navngi følelsene sine og aktivt bruke dette i kommunikasjonen med omgivelsene. Når følelsene hans ble bekreftet og anerkjent av personene rundt ham, ble han tryggere og kunne i økende grad forholde seg til den tilpassede opplæring som skolen skulle gi ham. Oppgaven bygger på data som ble samlet gjennom sju år og består av nedskrevne samtaler, transkriberte lydopptak og videoopptak, totalt 341 nedskrevne episoder. I tillegg finnes personalets egne notater og beskrivelser, og data samlet fra loggbøker, kontaktbøker og tekster som gutten dikterte selv. Informasjon er også hentet fra journaler og samtaler med nærpersoner. Siden store deler av datamaterialet er ordrette, daterte nedtegnelser, har det blitt laget kodebøker for kvantitative analyser. Oppgaven har tilknytning til et større fagprosjekt, ”Ord til handling”, som ble startet opp i 2005 i regi av det landsdekkende Autismenettverket.