Jenter og selvskading i videregående skole : en kvalitativ studie av selvskadende ungdom og deres møte med den videregående skole

Abstract

Bakgrunn for oppgaven Som pedagog i videregående skole har jeg møtt flere unge som har slitt med forskjellige former for psykiske problemer. De vanskeligste for meg har vært de som skader seg selv. Som de fleste lærere har jeg vendt ryggen til og lukket øynene for det jeg har oppdaget, dette har vært vanskelig for meg å akseptere. Derfor bestemte jeg meg for å sette meg inn i hva selvskading er og hvordan jeg skulle forholde meg til det. Å undervise elever som sliter med psykiske problemer er vanskelig når man ikke har kunnskap og kompetanse på området. Selv om vi ikke er behandlere, men pedagoger, er det mye som kan gjøres for at noen kanskje kan komme ut av det. Med kartlegging kan vi få registrert de som bør komme til helsevesenet å få behandling. Formål og problemstilling Undersøkelsen min har som formål å intervjue tre jenter som har drevet med selvskading og hvordan de har opplevd skolehverdagen. Det er lite kunnskap blant lærere på dette feltet angående selvskading, og det er et av mine formål å se om det er noe som vi pedagoger kan gjøre i denne sammenhang. Følgende problemstilling ligger til grunn for min undersøkelse: Hvordan opplever jenter som skader seg selv å bli møtt i skolesystemet? Jeg konsentrerer meg om mine informanter og hva deres møte med skolesystemet. Jeg vil i oppgaven begrense problemet til den videregående skole som er mitt arbeidsfelt, og på hvilken måte jeg som pedagog kan møte disse ungdommene. Teoretisk referanseramme og metode Den teoretiske referanserammen omfatter teori om hva selvskading er, se på noen definisjoner og teori om kommunikasjon og løsningsfokusert tilnærming som metode. Intervjuundersøkelsen er konsentrert om problemstillingen og jeg har brukt kvalitativt forskningsintervju som metode. Det ble gjort lydbåndopptak av intervjuene, som ble transkribert kort tid etter intervjuet. Analysearbeidet ble foretatt ved bruk av fargekoding, det var kun tre informanter så det lot seg godt gjøre. Jeg ønsket at informantene skulle fortelle om hvordan de hadde opplevd skolehverdagen og hva som kunne ha gjort den lettere for dem. Jeg vil benytte nyere litteratur for å belyse dette, og knytte teori opp mot svarene informantene gir i intervjuene. Jeg vil se om jentene selv bekrefter eller avkrefter det teorien sier. Resultater Mine informanter opplevde skolen som et godt sted å være, ikke det at lærerne hadde noe kunnskap om selvskading, men det at de opplevde at lærerne så dem, og tok hensyn til alle de elevene som hadde det vanskelig på en eller annen måte. De mente at mer kunnskap om psykisk helse generelt og selvskading spesielt var noe av det de mente måtte komme inn i skolen slik at ungdom som skader seg selv kunne bli møtt på en ærlig og ikke dømmende måte. Da vil muligens også skam- og skyldfølelsen endre seg for en del av ungdommene. Informantene kom med tre forslag som kan være til hjelp for ungdom som skader seg selv, slik at skolehverdagen kan bli lettere: Skolen bør være arena for opplysning om psykisk helse og telefonnummer til hvor de kan oppsøke hjelp, bør være tilgjengelig. Opparbeiding av tillit og respekt hos elevene fra lærere. Møte elevene i den situasjonen de er, og la dem få bruke tiden de trenger til å bearbeide problemene. Mine funn i denne undersøkelsen har vist at det er viktig med samtaler om fenomenet selvskading. Det er også viktig at lærere ikke lukker øynene hvis de oppgager elever som endrer atferd, men tar kontakt og spør om hvordan de har det. Det kom også klart frem at lærere hadde for liten kunnskap om psykisk helse generelt og selvskading spesielt. For å kunne ta tak i selvskading som er så tabubasert, er det viktig at lærerne har et kompetent miljø å henvende seg til og rådføre seg med