| dc.description.abstract | Sammenfatning og avsluttende refleksjoner
Jeg har i denne studien hatt et genuint ønske om å ta kontakt med en gruppe foreldre og en bestemor, som høsten 2002 gjennomgikk et foreldreveiledningsprogram etter Hanen- modellen It Takes Two To Talk- The Hanen Program for Parents som ble oversatt og gjennomført på Bredtvet kompetansesenter i Oslo, med navnet Minst to må til hvis en samtale vil . Studien tok sikte på å høre hvordan foreldrene opplevde veiledningsprogrammet i 2002 i forhold til innhold og metoder, og hvilken nytte de har hatt av denne veiledningen i disse årene. Ut i fra de disse refleksjonene har jeg valgt ut noen temaer med underoverskrifter, som viser foreldrenes progresjon fra en tilstand til en annen. På denne måten forsøker jeg å gjenspeile den utviklingen disse foreldrene har vært igjennom, som et resultat av den innsikt og forståelse de fikk gjennom foreldreveiledningen. Til sammen vil foreldrenes refleksjoner innefor de valgte temaene gi svar på den problemstillingen som er valgt for oppgaven og som er: Hvilke refleksjoner sitter foreldrene igjen med etter å ha deltatt i et foreldreveiledningsprogram etter Hanen-modellen, 5 år etter?
Det å ha barn med språkvansker kan føre til store og følelsesmessige belastninger for foreldrene slik som skyldfølelse, usikkerhet, utilstrekkelighet, dårlig samvittighet, bekymring og følelsen av å være alene. Foreldrene i denne studien var alle forskjellige og hadde ulike behov i forhold til hva de ønsket av oppfølging og veiledning. I samtalen med foreldrene om hvordan de hadde følt seg ivaretatt av veilederne gjennom Hanen- programmet, viste studien at samtlige av hadde blitt godt ivaretatt, og at hver og en hadde fått den hjelp og støtte som de ønsket.. Flere ga også uttrykk for den fordelen det hadde vært å treffe de samme foreldrene og veilederne over tid. Dette gjorde sitt til at de ble godt kjent og gjennom det torde å åpne seg mer for hverandre. Foreldre er forskjellig, der noen står åpent frem og snakker fra første stund trenger andre litt mer tid, noe disse foreldrene ga uttrykk for. Flere tok opp at de syntes størrelsen på gruppen hadde vært litt
85
for stor, og som ga seg utslag i at ikke alle turde å stå frem med sine meninger og synspunkter. Hanen- programmet har tydelig tatt dette til følge, der foreldregruppene maks består av 6-8 personer (Watson, C. & Weitzman, E. 2000). Ved at Hanen- programmet hadde gått over så lang tid, følte foreldre at de til tross for at gruppen var litt stor, også hadde fått tid og anledning til å bli godt kjent med hverandre og med veilederne. Det å få være med foreldre som hadde mange av de samme tankene, frustrasjonene, og opplevelsene som dem selv, har føltes godt. I tillegg til å dele frustrasjoner, har de også høstet erfaringer og gitt hverandre støtte og gode råd. Mange av foreldrene ga uttrykk for at de ofte kunne føle seg alene med sine problemer og bekymringer. Det og se at andre hadde det slik som dem selv, opplevdes som et slags skjebnefellesskap . Hanen- programmet vektlegger at foreldrene får kunnskap og informasjon om sitt barns språkvanske (Girolametto, L. & Weitzman, E. 2006). Flere av foreldrenes syntes det hadde vært nyttig å få en forklaring på hvorfor barnet reagerte som det gjorde og at en språkvanske er noe ganske annet enn å ha problemer med å uttrykke seg (Bishop 1992, Dodd 2005). Gjennom å få en slik forklaring, ga foreldrene uttrykk for at de nå bedre forsto barnet sitt og hva de kunne forvente av det. En familie hadde også videreformidlet informasjonen om sin sønns språkvanske til læreren og de andre foreldrene i forkant av første skoledag, noe de håpet kunne hindre mobbing og utestenging fra de andre elevene.
Når det gjaldt spørsmål om hvilken nytte foreldrene hadde hatt av å lære seg de tre grunnprinsippene som de 3 T`er (tilpass, tillat, tilføy) og OWL- metoden (observere, vente, lytte), fikk jeg inntrykk av at dette hadde bidratt til å gjøre dem mer bevisst i forhold til hvordan de kunne legge til rette for språklige samhandlinger med barnet sitt. Flere oppga viktigheten av å stoppe opp og vente på at barnet skulle få tid og anledning til å få uttrykke seg ved egen hjelp (Manulson1992). Likeledes at også var mer bevisste på at de ikke skulle si ordene for barnet, men la det få mulighet til å bestemme selv hva og hvordan de ville svare. Noe som er viktig for barn med språkvansker (Dodd 2005).
86
Foreldre som snakker mye selv uten å la barnet slippe til, kan lett få barn som trekker seg tilbake eller helt stopper opp å snakke (ibid). I følge Hanen (Girolametto, L. & Weitzman, E. 2006), er det viktig at foreldrene får anledning til å prøve ut disse metodene på eget barn hjemme. Tilbakemeldingene fra foreldrene tyder på at dette ble det for liten tid til. De oppga at en uke mange ganger hadde vært for kort tid til å få gjennomført hjemmeoppgavene sine, og som resulterte i at de enten ikke hadde fått gjort dem, eller at det hadde blitt et hastverks arbeid. Forslaget var derfor lengre opphold mellom treffene. I tillegg til hjemmeoppgavene, fikk foreldrene også praktisk opplæring gjennom å se seg selv i samhandling med barnet sitt. I forkant av foreldreveiledningen ble det gjort et kort videoopptak av hver av foreldrene sammen med barnet. Disse opptakene ble senere brukt som grunnlag for analyse, hvor veileder gikk gjennom videoopptakene sammen med foreldrene individuelt og felles i gruppen. Hanen vektlegger en ressursorientert veiledning, der tilbakemeldingen tar utgangspunkt i det foreldrene gjør bra og det de får til sammen med barnet sitt, og ut i fra det finner nye muligheter til forandring (Girolametto, L.E, Tannock,R. & Siegel L. 1993).
Til spørsmål om hvordan foreldrene hadde opplevd å se seg selv på video samt det å bli filmet, hadde foreldrene gjort seg opp litt ulike formeninger. Min tolkning var at foreldrene syntes det og se seg selv på video hadde vært utrolig lærerikt og som noen beskrev som en tankevekker . Foreldrene fortalte at de ved flere anledninger hadde blitt overasket over sin egen væremåte, hvor mange hadde vært mer opptatt av å få utført sin egen handling fremfor å se hva barnet var interessert i eller opptatt av. Det å bli bevisstgjort disse tingene gjennom bruk av de tre T`er og OWL-metoden, (s. 14-15 i teoridel), ser ut til å ha vært en lærerik prosess for disse foreldrene. Innvendingene de hadde, var i forhold til det å bli filmet og som noen opplevde som litt ubehagelig. Foreldrene mente at de kanskje hadde reagert annerledes på filmingen dersom de hadde blitt litt mer kjent med veileder i forkant og dersom gruppene hadde vært mindre. Foreldrene opplevde allikevel at det å få tilbakemeldinger fra de andre foreldrene, samt å
87
se de andres videoopptak, hadde vært lærerikt. Når det gjaldt foreldrenes refleksjoner omkring programmets varighet, var de også her noe delt i sine refleksjoner. Foreldrene bodde langt fra Bredtvet og hadde lang vei å kjøre. Flere syntes derfor det hadde vært litt anstrengende med ukentlige gruppetreff. Programmet ble i tillegg gjennomført på høsten hvor mange hadde mye de skulle ha gjort i hagen. Andre igjen oppga at det hadde blitt begrenset tid til å prøve ut det de hadde lært på eget barn hjemme. Det at programmet hadde gått over tid, hadde tydelig vært en fordel ved at de ble godt kjent med veilederne og hverandre.
6.1 Refleksjoner over funn
Å samle refleksjoner fra disse foreldrene og bestemoren innenfor rammen av en masteroppgave har vært en utfordring som har gjort litt vondt. Familiene har vært utrolig reflekterte og kommet med mye viktig og interessant informasjon. Deres refleksjoner og åpenhet har bidratt til et fyldig datamateriale som hver for seg kunne fortjent sin egen masteroppgave. Jeg startet opp dette prosjektet med store ambisjoner. Underveis har jeg kommet til den erkjennelsen at jeg i min iver nok har forsøkt å gape over for mye. Masteroppgavens begrensede rammer gjorde at jeg ikke kunne presentere alt det innhentede datamaterialet i denne studien. Bortvalget er derfor et resultat av mine vurderinger og tolkninger og bidrar så sett til at fremstillingen ikke gjenspeiler en fullstendig beskrivelse av informantenes erfaringer og opplevelser, og derfor ikke er tilstrekkelig til å evaluere hele Hanen- programmet slik det ble gjennomført i 2002. De refleksjoner jeg sitter igjen med, er at foreldrene stort sett er like fornøyde som de var i 2002. Funnene i denne studien ser derfor ut til å stemme godt overens med det Marit Molund Koss kom frem til i sin hovedfagsoppgave Hvordan, Hva og Hvorfor- veiledning av foreldre til barn med språkvansker .
88
Under samtalen med foreldrene til Fred og Morten kom det frem at guttene hadde en del problemer i forhold til lærere og medelever og til dels også med venner hjemme. Noe som ikke er ukjent for barn med språkvansker. Disse forholdene ble det ikke anledning til å kommentere nærmere i denne oppgaven. Jeg har allikevel valgt å la det stå i foreldrenes beskrivelser av barna, for å statuere hvordan hverdagen til disse barna og foreldrene deres kan oppleves. Selv om disse foreldrene var godt fornøyd med Hanen- programmet, har de allikevel savnet mer oppfølging og veiledning i disse årene.
6.2 Avslutning
De fem familiene som har latt seg intervjue presenterer alle sine unike historier om hvordan det er å leve med et barn som av ulike grunner ikke tilegner seg språket som normalt. Det er disse foreldrenes refleksjoner jeg gjennom oppgaven har forsøkt å sette sammen i et system å gjøre tilgjengelig. Begrunnelsen og motivasjonen bak dette prosjektet har vært å kunne komme med informasjon som i tillegg til å evaluere foreldreveiledningsprogrammet Minst to må til hvis en samtale vil kan ha overføringsverdi og være til nytte med tanke på hva som bør vektlegges i fremtidige foreldreveiledningsprogram for denne gruppen foreldre. Slik kan resultatene fra denne undersøkelsen være av faglig interesse, og generere til mer forståelse og fler utviklingsmuligheter. | nor |