Abstract
Oppgaven dømt til en alternative fremtid, er en kvalitativ undersøkelse som tar for seg en alternativ måte å møte unge lovbrytere, gjennom tertiærforebyggende arbeid.
Formålet med oppgaven er å se hvordan de ulike nivåene i Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell, bidrar til motivasjon på individnivå. Oppgaven fokuserer på tiltak nr 1, i handlingsplanen Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet (2005-2008), som er et prøveprosjekt med arbeid i oppfølgingsteam for barn og unge som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Dette prøveprosjektet er lagt til de fire største byene, og skal vare i tre år ut 2008.
Min nysgjerrighet knyttet til å forstå denne måten å jobbe på, samt medias formidling av prøveprosjektets gode erfaringer etter et års drift, gjorde at jeg ble opptatt av hvordan dette kunne bidra til motivasjon hos målgruppen. Med dette som utgangspunkt ble problemstillingen formulert slik:
På hvilken måte er arbeid i oppfølgingsteam med på fremme motivasjon hos ungdom?
Det teoretiske grunnlaget omhandler individ, miljø og relasjonene mellom disse, med utgangspunkt i den utviklingsøkologiske tankegangen til Bronfenbrenner. I tillegg utgjør teorien også ulike faktorer for motivasjon, med utgangspunkt i Schiefloes behovstriangel.
For å sette oppgaven inn i et samfunnsperspektiv har jeg tatt for meg et historisk blikk på behandling/hjelp og straff. Jeg har også sett på erfaringer fra andre prosjekter som jobber tertiærforebyggende med unge lovbrytere. Jeg har benyttet kvalitativ metode, der jeg har intervjuet et tilgjengelig utvalg som besto av fire aktører fra forskjellige oppfølgingsteam og prosjektbyer. Mine Informanters rolle utgjør to med erfaring fra prosjektlederrollen, en SLT-koordinator
og en fra barnevernet.
Resultatene fra undersøkelsen viser at nivåene i et utviklingskeøkologisk perspektiv har både inndirekte og direkte innvirkninger for motivasjon på individnivå. De øverste nivåene handler om rammefaktorer for å muliggjøre for ulike motivasjonstendenser. Samtidig blir det tydelig hvordan oppfølgingsteam får et pedagogisk potensiale ved å samle ungdommens forskjellige mikrosystem i et system, nemlig i oppfølingsteam. Det gjør at oppfølgingsteam som i utgangspunktet utgjør et mesosystem, danner et nytt mikrosystem der ungdommen selv er inkludert.
Oppgaven peker på at i tertiærforebyggende arbeid som oppfølgingsteam er, blir makronivået sentralt for å muligjøre for motivasjon på individnivå. Dette handler om rammefaktorer som samfunnet legger for arbeid i oppfølgingsteam. Dette samsvarer med Endrerud (2003) som påpeker at makten for endring ligger på et høyere nivå enn
mikronivå.