"Det er alltid bråk med Eva. Er det bare vår skyld?" : hvordan oppleves det å være mødre til jenter med en ADHD-diagnose, og som viser en utagerende atferd?

Abstract

Da jeg startet med dette prosjektet, arbeidet jeg som sosiallærer ved en barne- og ungdomsskole. I den forbindelse jobbet jeg mye med elever med atferdsproblemer av ulike slag, og deres foreldre. Jeg har alltid vært interessert i problematikkene rundt barn som har ADHD og deres familier. Etter hvert ble jeg nysgjerrig på hvordan vi (skolen) behandlet foreldrene til utagerende elever, og da særlig jenter. Jeg bestemte meg da for at min problemstilling måtte bli: Hvordan oppleves det å være mødre til jenter med en ADHD-diagnose, og som har en utagerende atferd. Jeg valgte en kvalitativ metode på prosjektet og en narrativ tilnærming til informantene. Det vil si at jeg ønsket å få historiene deres om det å være mødre til jenter med ADHD. Utvalget mitt har bestått av tre mødre. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at prosjektet mitt skulle belyse begge foreldrenes opplevelser, men fedrene ønsket ikke å delta. Samtalene ble tatt opp på bånd og transkribert ganske raskt etterpå. Så gikk jeg igjennom materialet for å kategorisere det. Jeg lette etter fellestrekk som gjorde det mulig å sammenligne fortellingene med hverandre, og med ulike studier og aktuell litteratur. Det er ganske få studier som omhandler ADHD og jenter, og enda færre som tar mødrenes perspektiv.

Jeg ville finne ut hvordan mødrene opplevde sin situasjon, og hvilke hjelpetiltak familien eller døtrene fikk og hvordan de virket. Kort fortalt opplevde de at det var liten eller ingen hjelp å få, og i hvert fall ikke veiledning og oppfølging som alle tre etterspurte. Det jeg fant var bl.a.: Det tok forholdsvis lang tid å få diagnosen Når diagnosen var stilt opplevde ikke mødrene lenger at de fikk noen oppfølging Alle tre mødrene savnet veiledning enten for datteren, for seg selv eller for begge to. To av mødrene hadde opplevd at det ble iverksatt tiltak som ikke virket, eller som virket mot sin hensikt. Stor mangel på kompetanse i hjelpeapparatet, spesielt skole, og til dels også i helsevesenet. Ingen utnyttelse av den kompetansen mødrene innehar angående egne barn med ADHD.

Jeg fant også ut at opplevelsene til den informanten som hadde sine erfaringer fra en helt annen kommune, i svært liten grad skilte seg ut fra de to andre sine opplevelser.

Fordi jeg har få informanter, vil det ikke være naturlig å tenke generalisering av funnene. Men det kan likevel være av interesse fordi mine informanters opplevelser i stor grad er sammenfallende med det som kommer frem i andre studier og aktuell litteratur.

Ut fra mine funn vil det være naturlig for hjelpeapparatet å ta på alvor hjelpebehovet mødrene gir uttrykk for. Det vil også være viktig å se på behovet for kompetanseheving, både når det gjelder formell kompetanse og den kompetansen mødrene sitter inne med i forhold til egne barn.