"Jeg har ikke fortalt historien min til noen før, skulle ønske læreren visste" : enslige mindreårige flyktningers opplevelse av om lærerrelasjon bidrar til sammenheng mellom fortid, nåtid og fremtid

Abstract

Undersøkelsen har som formål å belyse enslige mindreårige flyktningers erfaringer i den norske skolen. I valg av problemstilling ble det naturlig å benytte en kvalitativ forskningstilnærming. Datamaterialet er innhentet gjennom to fokusgruppeintervjuer, seks dybdeintervju med ungdommer som har kommet som enslige mindreårige asylsøkere og med fire kontaktlærere på to ulike grunnskoleopplæringer. Vi har valgt en eklektisk metodetilnærming som er inspirert av fenomenologi, hermeneutikk og Grounded Theory. Vi vil i et elevperspektiv belyse hvilken betydning relasjon mellom lærer og elev har. Vi kategoriserer datamaterialet inn i NUD*IST og har sett hvilke funn som svarer på vår problemstilling. Disse drøftes opp mot Salutogeneseperspektivet, på hva som er helsefrembringende, og opp mot Antonovskys modell om Opplevelse av sammenheng/ Sense of Coherence (Antonovsky 2000). Enslige mindreårige asylsøkere er barn og ungdommer uten foreldre som tar seg av dem i hverdagen. De kommer som fremmede til et ukjent land. Denne gruppen barn og unge har flere erfaringer med brudd som splitter opp deres historie og historien om seg selv. Noen har med seg erfaringer og minner som forfølger dem og forårsaker stress (Diseth 2005). Alle disse ungdommene trenger en rød tråd i livet som forener fortid og nåtid for å få en håndterbar, begripelig og meningsfull tilværelse i deres nye liv (Jf. Antonovsky 2000, Kohli og Mather 2003). Helse er en aktiv prosess som styres av hvert enkelt individ. Denne sammenhengen kan bidra til at de kan få troen på sine muligheter til å skape seg håp for en bedre fremtid (ibid). Våre problemstillinger er; Hvordan opplever elever som har kommet som enslige mindreårige flyktninger sin hverdag? - Hvordan opplever de at relasjon til lærere kan skape sammenheng mellom fortid, nåtid og framtid i deres liv?

Vi redegjør for og vil undersøke om modellen; Opplevelse av Sammenheng (Oas) kan brukes som et pedagogisk verktøy for opplæringen. Selv om resultatene av undersøkelsen viser at det er individuelle forskjeller, har elevgruppene på begge skoler mange av de samme symptomene som kan tolkes som traumatiske reaksjoner. Informantene forteller om emosjonelle påkjenninger i sin fortid og forteller om behov for å holde triste og ukontrollerbare minner på avstand. Ungdommene beskriver blant annet vanskeligheter med å sove. Noe som kan være symptomer av traumatiske reaksjoner, flere år etter ankomst. Hvordan de blir møtt i skolen kan være avgjørende for å hindre at disse symptomene videreutvikles. Ungdommene som har kommet som enslige mindreårige har til felles at de er ressurssterke, optimistiske og tilpasningsdyktige. De er aktive i å søke løsninger og er alle interesserte i å gå på skole og å ta utdannelse. Lærerne på begge skolene så elevenes ressurser og egenskaper. Forskjellen mellom skolene lå hovedsaklig i den pedagogiske tilnærmingen og organiseringen på systemnivå. På den ene skolen hadde lærerne mye kunnskap og kompetanse om belastende påkjenninger og hvilken innvirkning det har på læring. Lærernes omsorg kom til uttrykk gjennom en nøye planlagt og tilpasset opplæring etter elevenes kapasitet. De tok i betraktning elevenes vansker med konsentrasjon og brukte aktivt deres erfaringer fra hjemlandet, samt at de systematisk vektla den kunnskapen som elevene trengte for å gjennomføre videregående. Elevene på sin side opplevde relasjonen til lærer som åpen og trygg, noe som resulterte i at de ofte fortalte læreren om vonde minner eller drømmer. På den andre skolen hadde lærerne mye engasjement for gruppen, i form av kunnskap og refleksjon om kulturelle trekk ved elevenes bakgrunn. De uttalte også en stor omsorg, noe som ofte kunne gi dem en følelse av å ikke strekke til. Lærerne var også opprørt over andre instansers neglisjering av de enslige mindreårige. Omsorgen for elevene var stor, men på grunn av lite samarbeid og støtte på systemnivå gikk mye av tiden til store konflikter innad i elevgruppen. Det var lite ressurser, med mindre mulighet til å tilpasse opplæringen til hver enkeltes behov.