| dc.description.abstract | I løpet av 2006 bodde 1900 kvinner på norske krisesentre, og 43 % av disse hadde med seg barn under atten år. I perioden 1992-2004 bodde totalt 23 924 barn på norske krisesentre, og hele 417 barn tilbrakte sommerferien 2007 på krisesenter. Formålet med studien er å belyse hvordan barn som har vært utsatt for vold i nære relasjoner, ivaretas på krisesentre.
Undersøkelsens hovedproblemstilling er: Hvordan blir barn som har opplevd vold i nære relasjoner, ivaretatt på krisesentre?
Studien belyser følgende underproblemstillinger:
-Hvilke arbeidsmetoder benyttes i arbeid med barn på krisesentre, og hvordan begrunnes metodene faglig?
-Hvordan opplever barn, mødre og krisesenteransatte arbeidet med barn på krisesentre?
-Hvordan opplever barn krisesentertilværelsen?
-Hvordan opplever mødre å bo med barn på krisesenter?
Datamaterialet er innhentet gjennom kvalitative forskningsintervjuer med to barn og tre mødre som har vært utsatt for vold i nære relasjoner, og derfor har bodd perioder av livet på krisesenter. I tillegg er tre krisesenteransatte intervjuet om sine erfaringer omkring arbeid med voldseksponerte barn på krisesenter. Informantene er tilknyttet tre ulike krisesentre. Alle intervjuene ble tatt opp på lydbånd og transkribert. Studien bygger på de åtte informantenes subjektive beretninger, og har slik en fenomenologisk tilnærming. Innsamling av data og analyseprosessen har vært inspirert av Grounded Theory, og bruk av memos og kategorisering har vært fremtredende.
Studiens krisesenteransatte har ulike mål i arbeidet med barna på krisesentrene.
Ved to av sentrene fokuseres det på å bearbeide traumer, samt å forberede barna på å håndtere sitt videre liv, og ved det tredje senteret støttes barna primært i sin akutte krisesituasjon. Arbeidet med barna på krisesentrene består av en formell og en uformell del. Det formelle arbeidet omhandler strukturerte samtaler og opplegg, og arbeidsmetodene kan på ulike måter knyttes til Antonovskys perspektiv om Sense Of Coherence, opplevelse av indre sammenheng. Det uformelle arbeidet preges av aktiviteter på krisesentrene, samt turer til blant annet kino og svømmehall. Studiens mødreinformanter opplever det formelle arbeidet med barna som ustrukturert og mangelfullt, og de ønsker seg et mer formalisert og strukturert opplegg. Barneinformantenes klareste fokus ligger på den uformelle siden av de krisesenteransattes arbeid. Barna kjeder seg når det ikke skjer noe på krisesenteret, de ønsker seg flere aktiviteter og utflukter. Barna i utvalget fremhever mangel på oppmerksomhet fra krisesenteransatte som den største svakheten i krisesentertilværelsen. Barna ønsker at de ansatte hadde mer tid til å være sammen med dem i krisesenterhverdagen. Mødrene etterlyser flere aktivitetsmuligheter for barna, slik at de selv kan få avlastning. Samtlige krisesenteransatte i studien ønsker seg flere ansatte til å arbeide med barna på krisesentrene.
Studien indikerer at krisesentertilværelsen har ulik innvirkning på barna vi har intervjuet, avhengig av omfanget på oppholdene. Den ene barneinformanten, Sigurd, har tilbrakt store deler av livet på ulike krisesentre, og hans tro på egen fremtid synes negativ. Han er usikker på om han skal bli voksen, og han lurer på om han må bo på krisesenter resten av livet. Studiens andre barneinformant, Kristoffer, oppholdt seg på krisesenter for første gang da undersøkelsen ble gjennomført. Han vet at oppholdet er midlertidig, og at han snart flytte til en leilighet sammen med moren og søsknene sine. Krisesenteret har trolig fungert som hjelpetiltak for Kristoffer, mens Sigurds mange opphold har ført til at han er usikker på om det finnes et liv utenfor krisesenteret for han. I studien knyttes barneinformantenes erfaringer opp mot The Adverse Childhood Experiences (ACE) study, Antonovskys perspektiv om Sense Of Coherence (SOC), samt aspekter innenfor resiliens. | nor |