| dc.description.abstract | I en spesialpedagogisk hverdag i Pedagogisk-Psykologisk tjeneste, er et solid teoretisk fundament nødvendig. Spesielt når en skal veilede foreldre til førskolebarn med ulike vansker. Derfor handler denne oppgaven om hvordan det nære forholdet mellom omsorgsgiver og sped-/småbarnet har utviklet seg opp gjennom historien. Dette er beskrevet gjennom fem ulike teoretikere, som har levd og virket fra 1600-tallet og frem til ca. 2000.
Problemstillingen er: Hvordan har teoriene rundt forholdet mellom sped-/småbarnet og den primære omsorgsgiver utviklet seg fra ca. 1600 frem til ca. 2000?
For å besvare problemstillingen har det blitt brukt historisk kildegranskning som metode og det har vært skriftlige kilder fra utvalgte teoretikere som utgjorde datamaterialet. Oppgaven har en hermeneutisk profil og litteraturen har blitt lest og tolket i lys av det helhetlige budskapet, de rådende samfunnsforhold når boken ble skrevet og ved refleksjon hos forfatteren omkring hvorfor en forstår det en forstår.
De fem teoretikerne som er utvalgt, er først Johann Amos Komenský eller Comenius (1592-1670), som var både prest og pedagog og formidler av det kristne menneskesynet. Gjennom studiet og presentasjonen av hans Informatorium til skulen hennar mor har en prøvd å se på utviklingen av det nære forholdet mellom
sped-/småbarnet og omsorgsgiveren, fra barnet er 0 -6 år gammelt. Den neste teoretikeren er Jean-Jaques Rousseau (1712-1778), som var en revolusjonær intellektuell og forfatteren av Emilè, hvor dens første bok ble studert for dette arbeidet. Den beskriver utviklingen fra 0-5 år og en naturalistisk oppdragelse. Den tredje teoretikeren som er beskrevet er Johann Heinrich Pestalozzi (1747-1827), som i stor grad videreførte både Comenius og Rousseaus ideer og utviklet sin egen
praktiske pedagogikk. I dette arbeidet er Letters on early education addressed to J.P.Greaves studert og presentert. Denne boken tar for seg utviklingen av barnet og dets forhold til sine nære frem til ca. 5-6 år. Så kommer der et skifte i oppgaven ved presentasjonen av William Preyer (1841-1897), som er Dawinist og står for et
naturvitenskapelig syn på utvikling. En del av hans verk The Mind of the Child, blir presentert og valget falt på et kapittel som presenterer den intellektuelle utvikling, da dette var relevant i innhold i forhold til resten av oppgaven. Aldersgruppen Preyer tok for seg var 0-3 år. Den siste teoretikeren som presenteres er John Mostyn Bowlby (1907-1990), som ofte benevnes som tilknytningsteoriens far og det er nettopp tilknytningsteorien som blir presentert i oppgaven. Teorien har ikke i seg selv en aldersbegrensning, men den tidlige barndom ses som helt avgjørende for utvikling videre og er derfor sentral i dette arbeidet.
For å vise utviklingen av teoriene er de alle analysert i forhold til samtiden sin og i forhold til moderne teorier omkring sped-/småbarnets utvikling og i siste del sammenfattes de sentrale funn, teoretikerne sammenliknes og konklusjonen trekkes.
I dette arbeidet er der to hovedfunn, for det første er det skiftet i teoretisk tilnærming og for det andre morens ubestridte rolle som den viktigste omsorgsgiver. I forhold til teoretisk tilnærming så en at de første tre teoretikerne bygde på hverandre og lot seg inspirere av det som hadde blitt gjort før deres tid. De kan benevnes som naturalister, men i tre dimensjoner. Så kom Preyer, som bygde mye av
sitt på det Darwin hadde gjort før, men likevel innførte noe nytt, nemlig den naturvitenskapelige metode i studiet av barnet. Hans bok blir benevnt som det første utviklingspsykologiske arbeid og dette blir det tydelige skiftet. Bowlby blir en som følger i samme tradisjon som Preyer. Det andre hovedfunnet er morens rolle. Hun står
hos alle fem teoretikerne som den viktigste omsorgsperson og lærer. Hvordan hun møter sitt barn emosjonelt står gjennom hele perioden som sentralt for barnets videre utvikling. Hun har vært den felles røde tråden gjennom hele arbeidet. | nor |