Innenfor eller utenfor? : bruk av risikomarkører og inklusjons- og eksklusjonskriterier som ledd i identifisering av spesifikke språkvansker. En empirisk studie.

Abstract

Bakgrunn: Det er flere utfordringer når en i klinisk sammenheng skal identifisere barn som kan ha spesifikke språkvansker (SLI). SLI er et sammensatt fenomen hvor det pr i dag ikke er kjent hva som kan forårsake SLI. Dette medfører at det innen fagfeltet er ulike oppfatninger om hvordan SLI best kan defineres. I denne situasjonen har utredningsarbeidet tradisjonelt sett lagt til grunn inklusjons- og eksklusjonskriterier som innebærer at barn som faller utenfor oppsatte kriterier ikke får en SLI diagnose eller betegnelse, mens barn som kommer innenfor kriteriene, inkluderes i betegnelsen. Det er imidlertid rettet misnøye mot bruken av tradisjonelle kriterier for SLI, noe som særlig gjelder bruk av eksklusjonskriterier. I dag er det erfaringer med at risikomarkører kan være et bidrag for positivt å kunne påvise om barn har SLI. Problemstilling: Den empiriske studien rettet søkelyset mot hvordan risikomarkører og tradisjonelle inklusjons- og eksklusjonskriterier, hver for seg og sammen, kan bidra i identifisering av barn med spesifikke språkvansker. Metode: Studien ble gjennomført med et deskriptivt- analytisk design der korrelasjonsdesign inngikk som en del. Utvalget var et klinisk sammensatt utvalg med 32 grunnskoleelever, alle henvist PPT. Deltagerne var valgt ut fra ønske om å finne fram til en gruppe barn som en kan forvente er i faresonen for språkvansker. Instrumentene for innsamling av data har vært Språk 6-16 og WISC-III. Testene ble valgt fordi de er relevante å benytte når det gjelder språkutredninger. WISC-III er en evnetest som representerer den tradisjonelle måten å identifisere SLI på, mens Språk 6-16 er en nyere test som anvender risikomarkører som testgrunnlag. Resultater: Korrelasjonsanalyse mellom Språk 6-16 og WISC-III pekte entydig i retning av å støtte opp under teorigrunnlaget til Språk 6-16. Analysen viste også at Språk 6-16 var relativt uavhengig av nonverbal IQ i materialet, noe som tyder på at Språk 6-16 er en ”ren” språktest. Studien viste videre at omlag halvparten av barna i utvalget kom i risikogruppe for språkvansker etter å ha blitt prøvd med Språk 6-16. Da denne risikogruppe ble lagt til grunn for å identifisere barn med mulig SLI, og to tradisjonelle kriterier ble prøvd, viste funn at de aller fleste av risikobarna oppfylte det essensielle nonverbale kriteriet for SLI da 70 IQ- poeng ble anvendt, mens kun om lag halvparten av barna med mulig SLI framviste en ”språkvanskeprofil” på WISC-III. Det framkom av resultatene at risikomarkørene som Språk 6-16 benytter som testgrunnlag, positivt klarte å påvise SLI hos den gruppe barn som studien hadde antatt kunne ha en mulig SLI. Konklusjoner: Den kliniske undersøkelsen er en mindre studie av deskriptiv- analytisk karakter. Utvalget er opprettet på bakgrunn av forhåndsspesifiserte kriterier for å oppfylle intensjonen med studien. Nevnte faktorer er forbundet med at en bør vise varsomhet med å generalisere ut over de 32 barn som har deltatt i studien. Studien gir imidlertid anledning til å drøfte problemstilling i lys av empiriske funn, teoretisk grunnlag og relevante forskningsstudier. Det peker i retning av at Språk 6-16 og WISC-III kan fange opp ulike sider ved barns funksjonsområder. Sett i lys av kliniske implikasjoner for identifiseringen av SLI, framstår testene å være viktige informasjonskilder, hver for seg og sammen, i en språkutredningsprosess.