Opplæring i norsk som andrespråk : minoritetsspråklige barns opplevelse av norskopplæringen i grunnskolen

Abstract

Bakgrunn, formål og metode: Det er et økende antall barn med minoritetsspråklig tilhørighet i Osloskolen. Opplæring i norsk som andrespråk er en avgjørende faktor for at disse barna skal få et likeverdig skoletilbud og mulighet til å utvikle seg optimalt ut fra egne forutsetninger. Læreplaner og undervisningen bør derfor bygge på forskning og den erfaring elever og lærere har omkring denne opplæringen. Formålet med oppgaven er å finne ut hvordan barna opplever opplæringen i norsk som andrespråk i grunnskolen og hvordan de ser på morsmålet sitt i denne sammenheng. Det er et mål å knytte barnas opplevelser og erfaringer til den forskning som eksisterer på området. Barnas erfaringer er kunnskap man kan dra nytte av i det pedagogiske arbeidet. For å belyse området har det blitt foretatt semistrukturerte kvalitative intervjuer med sju minoritetsspråklige barn. Barna går i 4.klasse på en skole i Oslo med stor andel minoritetsspråklige barn. Gjennom barnas uttrykte erfaringer, tanker og opplevelser og med bakgrunn i hva forskning omkring tospråklig opplæring viser, forsøker jeg å svare på oppgavens problemstilling.

Problemstilling Hvordan opplever minoritetsspråklige 4.klassinger opplæringen i norsk som andrespråk, og hvilke tanker har de om andrespråkets betydning?

Tre forskningsspørsmål har fokusert problemstillingen: · Hvordan beskriver minoritetsspråklige 4.klassinger opplæringen i norsk som andrespråk? · Gir barna uttrykk for at de mestrer andrespråket? · Hvilke tanker uttrykker barna om andrespråkets betydning?

Hvorvidt barna ser sitt eget morsmål som et hjelpemiddel i opplæringen fokuseres i undersøkelsen samt hvordan barnas identitet og selvbilde kommer til uttrykk.

Funn fra undersøkelsen Undersøkelsen gir innblikk i hvordan minoritetsspråklige 4.klassinger opplever sin opplæringssituasjon. Det kommer frem av intervjumaterialet at barna ikke opplever at de har norskundervisning, men at all opplæring i norsk er integrert i fagopplæringen. En eksplisitt norskopplæring som innebærer fokus på språklyder, ordstruktur, ordbøyning og orddanning, setningslære og språket i bruk, er ikke tydelig for barna. Det er læring av ord og oppklaring av ordenes betydning som fremstår som norskopplæring. Barna ønsker at opplæringen skal foregå på norsk men uttrykker samtidig at de kunne ha fått økt faglig utbytte med tospråklig opplæring. De opplever i stor grad å forstå og gjøre seg forstått på norsk, og dersom de ikke forstår er terskelen lav for å stille spørsmål. Spørsmålene handler da i hovedsak om å få oppklart ord og begreper som er uklare. Det kommer frem at barna benytter det norske språket til indre monolog i oppgaveløsning på skolen. Morsmålet er i liten grad benyttet og blir ikke fremhevet som viktig og spesielt. Noen av barna ønsker ikke å benytte morsmålet sitt i offentlighet, men bruker det bare hjemme. Barnas selvbilde, omkring det å være tospråklig, er ikke like bra hos alle. Dette kommer frem i flere sammenhenger. Høytlesning er et emosjonelt vanskelig område hvor barna er engstelige for å dumme seg ut. Høytlesning fremstår som belastende for enkeltbarnet i opplæringen. Barna uttrykker i flere sammenhenger at det er viktig å lære seg andrespråket godt, både muntlig og skriftlig. Funnene i undersøkelsen tilsier at teori og empiri bør legges tilgrunn når man skal lage læreplaner for andrespråksundervisningen i grunnskolen, dersom ønsket er å heve kvaliteten på undervisningen og øke læringsutbyttet for barna.