Jeg trenger å bli sett : om barn med atferdsvansker sin opplevelse av de voksne i barnehagen

Abstract

Bakgrunn og formål: Vi opplever at barn med atferdsvansker er et stadig tilbakevendende tema i barnehage. Spesielt barn med urolig atferd som utfordrer de voksnes grenser. Erfaringsmessig får disse barna flere negative tilbakemeldinger enn positiv bekreftelse. Vi undrer oss over hvordan disse barna opplever samspillet med de voksne i barnehagen, og dette har vi stor interesse for å finne ut noe mer om. Vårt formål med denne oppgaven er å forsøke å forstå hvordan et utvalg av barn med atferdsvansker opplever de voksne i barnehagen. Problemstilling og metode: Vår problemstilling er som følger: Hvordan opplever barn med atferdsvansker relasjonen til de voksne i barnehagen? Vi valgte å benytte en kvalitativ tilnærming for å prøve å få tak i barnas opplevelse av relasjonen. Utvalget vårt besto av seks barn med atferdsvansker. Barna var blant de eldste i barnehagen. PPT i tre østlandskommuner foretok utvalget. For å få tak i barnas subjektive opplevelser, tanker og erfaringer, foretok vi et kvalitativt forskningsintervju. Vi benyttet også samtalebilder, noe som var hensiktsmessig siden vi skulle snakke med barn, og fordi temaet kunne oppleves som utfordrende. De syv bildene beskrev ulike arenaer, følelser og tema som direkte eller indirekte kunne fortelle oss noe om hvilken opplevelse barna hadde av relasjonen til de voksne i barnehagen. Vi hadde en hermeneutisk tilnærming til det innsamlede datamaterialet. Resultater og konklusjon: Våre funn tyder på at det er mange ulike faktorer som virker inn på relasjonen og den påvirkes av og må forstås i lys av barnehagens organisering og samspillet mellom det enkelte barn og de voksne. De seks barna vi snakket med, trakk frem forhold og arenaer som de likte å være sammen med de voksne på. Dette var knyttet til lek, moro og aktiviteter i mindre grupper med en voksen, tid til samtale, å få lov til å gjøre noe annet enn barnegruppen for øvrig med eller uten en voksen, å få hjelp til å holde ro ved felles aktivitet, å bli trøstet og tatt hensyn til ved sykdom. På bakgrunn av det våre informanter fremhever, er det de nære relasjonene som er betydningsfulle. Det kan tyde på at barna i disse settingene opplever seg sett, lyttet til og verdsatt. Relasjoner med et positivt fortegn er viktige for barnas selvaktelse. Ut fra våre informanters fortellinger kommer det også frem at barnehagen har en stram organisering hvor barna gjør ting på likt og hvor reglene er tydelige. De voksnes posisjon kan synes å være forvaltere av dette systemet og reglene. Der barna motsetter seg bestemmelsene, er våre informanters opplevelse at de voksne reagerer med kjeft eller andre former for sanksjoner. Barna gir videre uttrykk for at de voksne tidvis deltar i lek, tull og tøys med barna, men at dette ikke synes å være gjennomgående. Enkelte barn opplever at de får trøst, mens andre forteller at de ikke har nære fortrolige voksne de kan eller ville søke trøst hos. Videre kan barna identifisere de voksnes sinne. Ut fra det de forteller synes noen barn det er morsomt, mens andre barn opplever at det er vanskelig å møte sinte voksne. Barna takler de voksnes sinne ved enten å unngå det, tilpasse seg det eller ved å bli selvhevdende. På bakgrunn av disse barnas fortellinger kan det synes som om at de voksne, i disse situasjonene, ikke møter barna med en anerkjennende holdning hvor barna har status som aktører. Derimot kan det forstås som at relasjonene i større grad bærer preg av en distanse, hvor barna er i en avmaktsposisjon. På bakgrunn av dette ser vi at det kan være nødvendig å jobbe med barnehagens organisering og de ansattes relasjonskompetanse og profesjonalitet.