| dc.description.abstract | Bakgrunn, formål og problemstilling.
Dette er en masteroppgave som omhandler de minste barna, barnehagebarna. Leken er noe av det viktigste i barns liv, som Mia, en av informantene mine, sa det, ”det er der de lever livet sitt”. Jeg undret meg over om det var mulig å ta utgangspunkt i leken, og bruke den i forhold til spesialpedagogisk arbeid. Lillemyr (2001) fremhever at bruk av lek i pedagogiske sammenhenger først og fremst har verdi fordi leken er så nært forbundet med barns måte å føle, oppleve, handle og tenke på. For voksne som tilrettelegger for lek i arbeidet sitt, er det av avgjørende betydning at de selv har en lekende innstilling. De må være åpne, kreative og dynamiske i måten å leke på. En slik væremåte vil kunne påvirke deres engasjement og motivasjon for arbeidet. Lillemyr (Ibid) fremhever at det å bruke leken som en metode kan være et velegnet middel i forhold til integrering av barn som trenger særskilt hjelp og støtte. Som spesialpedagog er det nettopp barn med spesielle behov jeg skal jobbe med. Jeg ønsket derfor å se på hvilke muligheter og utfordringer som lå i det å bruke leken som utgangspunkt for spesialpedagogisk arbeid. Samtidig ønsket jeg å sette fokus på barnehagen som en spesialpedagogisk arena, og å fremheve det viktige og nyttige arbeidet spesialpedagogene gjør i barnehagene.
Jeg har tatt utgangspunkt i følgende problemstilling og forskningsspørsmål for å få mer kunnskaper om dette.
Hvilke tanker har spesialpedagoger om å bruke lek som utgangspunkt for det spesialpedagogiske arbeidet?
• Hvilke erfaringer har spesialpedagoger med bruk av lek som utgangspunkt for spesialpedagogisk arbeid i forhold til barn med samspillsvansker?
• Hvilke erfaringer har de med bruk av lek som utgangspunkt for læring av samhandlingsferdigheter?
• På hvilken måte bør de voksne delta i leken?
Metode og bearbeiding av data.
Jeg har brukt et kvalitativt design i denne undersøkelsen. Utvalget besto av to spesialpedagoger som bruker leken som utgangspunkt i arbeidet. Jeg brukte en metode som kalles stimulated recall i undersøkelsen, denne metoden vil bli beskrevet nærmere i metodekapittelet. Jeg videoobserverte spesialpedagogene i interaksjon med barn, kort tid etter foretok jeg intervju med informantene ut fra en semistrukturert intervjuguide. Intervjuguiden tok utgangspunkt i videoobservasjonene og faglitteratur på området. I analysen av datamaterialet brukte jeg temaorientert koding.
Resultater og konklusjon.
Tankene og erfaringene informantene delte med meg i undersøkelsen stemmer i stor grad overens med forskning og faglitteratur jeg har sett på. Informantene vektla hvor viktig lek er for barn, og at vi som voksne er oppmerksomme på, og støtter opp om leken. Mia sa at det ”at vi tar oss tid til å være sammen med dem [barna] når de leker, det er å verdsette den aktiviteten de har”.
I forhold til voksendeltakelse i lek, mener informantene det er ulike grader av deltakelse. Man kan ha en mer passiv rolle, være tilstede og komme med innspill for å videreutvikle leken, men at det må være en plan for arbeidet. Man må vite hva man ønsker å oppnå, og hvordan man skal gjøre det. Samtidig må man være klar over at læring lagt i lek kan gå over til å bli trening. Informantene vektla at de kan se på det som trening, men barna må oppleve det som lek. Oda fremhevet at man ved å ta utgangspunkt i lekens egenverdi, barnas interesser og motivasjon kan skape situasjoner som gir barna god lek, samtidig som de lærer. Informantene begrunnet bruken av lek som utgangspunkt i forhold til læring av sosiale samhandlingsferdigheter med at slike ferdigheter ikke kan læres i kunstige situasjoner. Da kan lekegrupper kan være en god metode. | nor |