IKT for dyslektikere : hvordan blir datamaskiner som formidles gjennom Hjelpemiddelsentral brukt i skolen?

Abstract

Bakgrunn og formål Rettighetene til elever med dysleksi blir beskyttet gjennom lovverk og rundskriv. Likevel ser vi at det i skolene er ulik praksis når det gjelder å tilpasse opplæringen til denne elevgruppen. I denne undersøkelsen har vi valgt å ta utgangspunkt i digitale hjelpemidler som kan være gode tilretteleggingsverktøy for elever med dysleksi. Mange slike hjelpemidler kan dyslektikerne søke om tilskudd til fra NAV Hjelpemiddelsentralen, og det satses i stor skala gjennom Kunnskapsløftet på å heve den totale digitale kompetansen i skolen. Det burde nå være gode tider i skolen for dyslektikere, men vår erfaring tilsier det motsatte. Formålet med oppgaven er å belyse sammenhengen mellom overordnede intensjoner for opplæring i forhold til dyslektikerne og det som skjer i klasserommet. Problemstilling I hvilken grad er norsklærere kjent med IKT-hjelpemidler/-læremidler som er utviklet for elever med dysleksi? I hvilken grad greier skolen å følge opp politiske intensjoner og føringer for IKT-tilpasning for elever som har fått innvilget datahjelpemidler gjennom NAV Hjelpemiddelsentralen? Metode og utvalg For å belyse problemstillingen har vi valgt en kvantitativ tilnærming, der vi i en todelt spørreundersøkelse først spør norsklærere og rådgivere i de videregående skolene i Vestfold og norsklærere i ti grunnskoler i Telemark om deres kjennskap til ulik programvare og hjelpemidler tilpasset elever med dysleksi. I undersøkelsens del 2 bruker vi spørsmålene som tidligere er utarbeidet av Skogseth i undersøkelsen Datamaskiner formidlet gjennom folketrygden som han var prosjektleder for i Nord-Trøndelag i 2000 – 2001. I denne delen ser vi på lærernes/rådgivernes kjennskap til sine plikter i forhold til trygdeetatens krav for tildeling av datahjelpemidler til dyslektikere fra Hjelpemiddelsentralen. Svarprosenten i undersøkelsen er lav, 28,1 %. Av de 263 som har fått tilsendt spørreskjemaet er det bare 74 som har valgt å delta. Dataanalyse Dataene fra spørreundersøkelsen er lagt inn og analysert i SPSS 12.0 (Statistical Package for Social Sciences). Resultatene er presentert i frekvens- og krysstabeller. Resultater og konklusjoner I forhold til programvare og hjelpemidler tilpasset elever med lese- og skrivevansker er kunnskapene hos lærerne og rådgiverne ikke særlig gode. Retteprogrammet i ”word”, som følger med microsofts officepakke, kommer godt ut, det samme gjør gratisprogrammet ”Caplex”. I Telemark, der de har frikjøpt tankekartprogram til skolene, er det også god kjennskap til disse. Ellers er det mange som har kjennskap til ”Drillpro”-produkter. De aller fleste svarene i denne delen av undersøkelsen er imidlertid ”ingen kjennskap”. Programmene som ”fenger” respondentene mest er de som er gratis og lett tilgjengelige. I del 2 er resultatene bedre, men sammenliknet med Skogseths resultater fra 2000 – 2001 kommer vi dårligere ut. Undersøkelsen indikerer videre at lærerne tilrettelegger best for guttene i grunnskolen mens jenter kommer best ut i videregående skole. Når vi videre ser på rådgiverne som egen gruppe, skårer de i mange tilfeller bedre enn norsklærerne, men resultatene er bare statistisk signifikante i et par tilfeller. Vi mener det derfor er viktig at rådgiverne og norsklærerne får til et samarbeide rundt opplæringen til elevene. Resultatene er imidlertid i de fleste tilfeller ikke statistisk signifikante. Skolen har fortsatt en lang vei å gå før de gjennom datateknologi er rustet til å ivareta behovene til elever med lese- og skrivevansker. Det er ikke nok med et regelverk som beskytter eleven.