| dc.description.abstract | Formål og problemstilling: De siste ti årene har det vært en økende interesse om AD/HD hos jenter. Likevel viser forskning at det fortsatt er behov for å vite mer om de ulike aspektene ved diagnosen hos denne gruppen. I mange tilfeller blir AD/HD hos jenter ikke oppdaget før jentene blir voksne og plages av angst og depresjoner. I flere tilfeller blir det aldri stilt en diagnose. Mange ender opp med alvorlige problemer forbundet med både utdanning, samliv, psykiske og sosiale vansker i voksen alder (Nadeau, 1999). Det er forsket lite på kvinner med AD/HD. Kvinner med AD/HD en ubrukt ressurs. De sitter med viktig kunnskap om diagnosen som kan komme den oppvoksende generasjon jenter med AD/HD til gode. Studiens formål er å fange opp kvinners tanker og erfaringer rundt det å vokse opp med en uidentifisert AD/HD, og få nærmere innsikt i hva det kan bety for disse kvinnene å få stilt diagnosen i voksen alder. Jeg har kommet fram til følgende problem formulering:
Hva innebærer det for kvinner å få stilt diagnosen AD/HD i voksen alder?
Følgende underspørsmål har vært aktuelle for å gi et helhetlig bilde av problemstillingen:
1. På hvilken måte mener kvinner som har fått stilt AD/HD i voksen alder at diagnosen har spilt inn på deres tidligere opplevelser?
2. Hvilke tanker gjør kvinnene seg om betydningen av å få fastsatt diagnosen i voksen alder?
Metode: Studien er basert på en kvalitativ undersøkelse med intervju som metode. Informantene er fire kvinner som har fått fastsatt diagnosen AD/HD i voksen alder. Intervjuene er tematisert og semistrukturerte. Intervjuguidens første del tok utgangspunkt i hvordan vanskene relatert til AD/HD har influert på kvinnenes ulike livsarenaer som skolen, vennskap, forholdet til foreldre og viktige andre i oppveksten. Intervjuets andre del dreier seg om hvilke faktorer som har vært av betydning i forbindelse diagnosefastsettelse i voksen alder. I studien har jeg anvendt en hermeneutisk og fenomenologisk tilnærming med inspirasjon fra ”grounded theory” til bearbeiding og analyse av data. Gjennom bearbeiding av datamaterialet har jeg forsøkt å finne fram til teoretiske og faglige aspekter som kan være med på å løfte fram kvinnenes opplevelser og erfaringer. Kunnskap om AD/HD, symbolsk interaksjonisme med vekt på ”generaliserte og signifikante andre” og Antonovskys (1987) salutogenetiske perspektiv er blitt benyttet for å belyse oppgavens problemformulering og for å kunne diskutere funn.
Resultater: Jeg har brukt motsetninger som et hovedfenomen i analysen fordi jeg mener at det eksisterer en rød tråd av motstridende følelser og motsetningsfylte hendelsesforløp i kvinnenes tilbakeblikk i oppveksten. Disse motsetningene synes å ha influert på viktige områder i deres liv. Studien har vist at kvinnenes symptomer manifesterte seg på subtilt vis. De har vært rolige og urolige, impulsive, intense, pratsomme, tilbaketrukket eller tenkende. Undersøkelsen indikerer at informantene har kompensert for sine vansker ved å kontrollere sider ved seg selv. Med årene har de kjempet en indre kamp for å holde indre uro og kaos under kontroll. Det kan være grunn til å tro at informantene, på bakgrunn av sitt ønske om å leve opp til dypt festede forventninger til hvordan jenter ”burde være” etter hvert internaliserte sine vansker. Resultatet ble at de utviklet tileggsproblemer allerede i tenårene. Ved siden av nederlag på skolen, kognitive vansker og underyting, har informantenes største problemer utspilt seg på den sosiale arenaen. Undersøkelsen viser at de har slitt med å finne en balanse i relasjoner. Flere nevner at det var vanskelig å forstå de sosiale kodene da de var yngre. Forholdet til såkalte viktige andre i oppveksten har satt dype spor i informantenes selvforståelse. Det synes som at kvinnene på ulike måter har gått på akkord med seg selv for å oppnå aksept fra sine omgivelser. Det er mye som tyder på at de psykologiske konsekvensene, som lav selvoppfatning og følelsen av mindreverd, resulterte i at kvinnene undertrykket sider ved seg selv og sine behov i relasjoner, for å oppnå anerkjennelse og tilhørighet.
Undersøkelsen viser at informantene gjennom mange år har opplevd et høyt stressnivå. Samtlige gir beskrivelser av å nå et kritisk punkt i voksen alder. Informantene forteller om angst, depresjoner og om psykiske sammenbrudd. Studien indikerer imidlertid at kvinnene til tross for stor ubalanse mellom stressfaktorer og ressursfaktorer i oppveksten har klart å mobilisere sine indre og ytre ressurser. Støtte fra viktige andre, en tante, eller en venn var helt avgjørende for informantene.
Studien antyder at diagnose fastsettelse har hjulpet kvinnene til å sette tidligere hendelser inn i en mer forklarlig sammenheng. Der de tidligere har opplevd frustrasjon, kaos og motsetningsfylte hendelsesforløp, har de ved å identifisere sine vansker kunnet sortere noe av kaoset og selvbebreidelsene. Det å begripe sin egen situasjon, har forandret kvinnenes perspektiver på seg selv og lettet en bør av skyld, skam og mindreverd fra deres skuldre. Studien viser at innsikt i egne vansker, medikamentell og terapeutisk behandling, samt viktige støtte personer og nær familie er nøkkelfaktorer i forhold til hvordan informantene opplever at de i dag kan håndtere sine symptomer og oppnå større balanse i hverdagen. Samtlige gir utrykk for at de ikke ”er sin diagnose”, og at det er lite fruktbart å bruke diagnosen som en unnskyldning eller å sykdomsforklare. | nor |