| dc.description.abstract | Autisme er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som påvirker alle livsområder hos de som rammes. Dette er en ung diagnose, først beskrevet i 1943, og selv om forståelsen for tilstanden har økt, er det fortsatt uvisst hva som forårsaker avvikene i sosial samhandling og kommunikasjon. Jeg vil i dette masteroppgaveprosjektet fokusere på kommunikasjon has barn med autisme, og min problemstilling er følgende:
I hvilken utstrekning kan barn med autisme lære å kommunisere?
Alle barn må lære å kommunisere, men for andre barn er dette en naturlig del av deres utvikling: kommunikasjon oppstår gjennom samhandling med andre. For barn med autisme er altså ikke dette tilfelle. Også disse barna kan imidlertid lære å kommunisere, men de må i tillegg til en mer målrettet og teknisk opplæring i kommunikative ferdigheter, lære hvorfor vi kommuniserer. Barn med autisme er ikke født med dette naturlige drivet til å henvende seg til andre og inngå i et gjensidig, sosialt samspill. Å lære å kommunisere åpner imidlertid ikke bare for samspill og sosiale relasjoner, men for læring og utvikling generelt.
Dette prosjektet gjennomføres som en teoretisk studie. Jeg vil i oppgavens første del ha teorifremstillinger av autisme, læring og kommunikasjon. Jeg vil videre se henholdsvis læring og kommunikajson opp mot autisme, før jeg sammenfatter de tre temaene i en mer konkretiserende fremstilling av læring av kommunikasjon hos barn med autisme. I forhold til teori om autisme har jeg anvendt faglitterære navn som har gjort seg bemerket innenfor dette feltet. Frith (1989, 1995, 2003), Happé (1995, 1995, 2001), Wing (1996), Gillberg (1999), Baron-Cohen (1995) og Jordan (2000, 2001) er alle internasjonalt anerkjente bidragsytere innenfor fagfeltet autisme. I forhold til teori om læring forholdt jeg meg til en rekke ulike kilder. Her var fokus først og fremst å fremstille læringsteori på en enkel og kortfattelig måte, ved å trekke frem ulike teoretiske teorier og perspektiver og kort gjøre rede for disse. I forhold til teori om kommunikasjon, har jeg i stor grad forsøkt å benytte meg av norsk faglitteratur. I forhold til utvikling av kommunikative ferdigheter, er særlig Bråten (2001), Lorentzen (1997, 1998, 2001) og Tetzchner (2001) er viktige bidragsytere.
Å kommunisere må sies å være mer enn en ren ferdighet, derfor vil ikke kompenserende språkopplæring i forhold til en avvikende kommunikativ kompetanse være særlig effektivt. Å lære et barn med autisme språk løser ingen kommunikative problemer: barn med autisme må først og fremst lære hvilken påvirkningskraft som ligger i det å kommunisere. Barn med autisme vil aldri forstå alle aspekter ved kommunikasjon, da denne manglende forståelsen er en grunnleggende del av autismetilstanden. De kan likevel utvikle en viss kompetanse basert på et utvalg kommunikative ferdigheter, og kanskje den viktigste førspråklige kommunikative ferdigheten barn med autisme kan lære, er å formidle et behov gjennom bruk av pekegester. Dette blir imidlertid mer som en uttrykksform, da disse barna ikke har forutsetninger for å kunne etablere felles oppmerksomhet. Dette er knyttet til det å ha en theory of mind, som er fraværende hos majoriteten av barn med autisme. Barn med autisme kommuniserer likevel som alle andre ut i fra et opplevd behov. Da de har en manglende interesse for og evne til å initiere og opprettholde sosial kontakt, vil dette prege deres grad av kommunikasjon. Det autistiske barnets kommunikasjon vil derfor i hovedsak begrense seg til å være styrende.
Kommunikasjon er imidlertid en sosial prosess, noe en opplæring nødvendigvis må ta konsekvensen av. Ulike læringsteoretiske perspektiver må i forhold til kommunikasjon alltid sees i lys av en sosial setting. Utvikling av kommunikative uttrykk henger sammen med feedback fra omgivelsene. Man kan på egenhånd prøve og feile, men det er først når man får kommunikativ respons (feedback) fra omgivelsene, en kan sies å kunne etablere et kommunikativt forråd – enten dette er gjennom handling eller språk. For at et barn med autisme skal få en viss forståelse for at deres handlinger kan påvirke omgivelsene, kan vi imitere dem. Slik får de oppleve nytteverdien i det å sende ut signaler, enten de er kommunikative eller ikke. Ønsket om selv å imitere vil imidlertid forbli svekket.
Det kan være vanskelig å plukke opp kommunikative signaler fra barn med autisme, kanskje spesielt i forhold til kravet om en kommunikativ intensjon. En handlingsmessig intensjon kan imidlertid gjennom en forhandling mellom partene utvikles til et kommunikativt uttrykk. Denne prosessen kalles negotiation of meaning (forhandling om mening), og ser ut til å være en god måte for barn med autisme å lære kommunikativ hensikt og intensjon i forhold til det å uttrykke sine behov i gitte situasjoner. | nor |