Bruken av barnesamtalen i spesialpedagogisk arbeid i skolen

Abstract

Bakgrunn og formål: I praksisperioden under dette masterprogrammet fikk jeg mulighet til å delta på mengder av forskjellige møter rundt elever med ulike typer vansker. Foreldre, lærere og andre profesjonelle deltok i samtaler og i prosessen som skulle lede til utvikling av tiltak for barnet. Barnet selv derimot var aldri tilstede og var ikke inkludert bortsett fra å utføre ulike tester. Dette bidro til et ønske om å arbeide med barnesamtalen, en samtale hvor barnet får være direkte informant rundt egne opplevelser. Også Kari Gamst og Åse Langballes arbeide har inspirert til mitt ønske om å arbeide med barnesamtalen. De har utviklet en egen kommunikasjonsmodell for bedre å kunne bruke barn som informanter for å få større innsikt i barnets opplevelser, en modell som også er anvendbar i det pedagogiske praksisfeltet. Formålet med denne oppgaven er å få et innblikk i bruken av barnesamtalen i det spesialpedagogiske arbeidet i skolen, samt undersøke holdninger til innholdet i denne typen samtale. Problemstilling: I hvor stor grad er barnesamtalen en del av det spesialpedagogiske arbeide i skolen. For å belyse problemstillingen ble tre forskningsspørsmål konstruert: - Hvordan ser spesialpedagogene på barnesamtalen som kilde til læring og refleksjon? - Hvilke syn har spesialpedagogene på egen rolle i relasjonen til et barn? - Hvilke syn har spesialpedagogene på barns evne til å kommunisere?

Metode: Ettersom jeg ønsket å kartlegge et fenomen som til min kjennskap ikke tidligere er undersøkt, var det naturlig for meg å benytte kvantitativ metode. Jeg gjennomførte en survey, nærmere bestemt en postenquete, blant spesialpedagoger i fire større byer i Norge. Mulige respondenter ble innhentet ved å ringe 15 skoler i hver by hvor det ble gjort avtale med enten rektor eller inspektør om å sende spørreskjemaer til de som jobber med spesialpedagogikk på den aktuelle skolen. En pretest ble gjennomført for å få tilbakemelding om eventuelle endringer som burde gjøres før de endelige spørreskjemaene ble endt ut. Etter innsamling var svarprosenten 5,8%. Jeg gjennomførte derfor en purring ved å sende mail til rektor eller inspektør ettersom hvem jeg hadde gjort den første avtalen med. Dette førte til at svarprosenten til slutt ble 18,5%. I etterkant har jeg sett at særlig endringer i informasjonsbrevet alle mulige respondenter mottok kunne bidratt til en høyere svarprosent. Også måten utvalget ble funnet kunne blitt gjennomført på andre måter for å øke antall respondenter. Dataene jeg innhentet gjennom spørreundersøkelsen ble lagt inn og bearbeidet i dataprogrammet SPSS (Statistical Package for the Social Siences). Resultat: Da mitt utvalg er ikke- representativt og svarprosenten lav er ikke kravene til generalisering tilfredsstillende. Resultatene gjelder da kun for utvalget og jeg kan dermed ikke si jeg har gjennomført en kartlegging av bruken av barnesamtalen. Det jeg derimot har oppnådd er å få et innblikk i et utvalg som viste seg å benytte barnesamtalen i stor grad. Jeg har funnet at utvalget i stor grad har positive holdninger til innholdet i denne typen samtale. Utvalg ser på barnesamtalen som kilde til læring og refleksjon både for barnet og den voksne. Samtalen blir i stor grad sett på som mulig nøkkel til forståelse for et barns situasjon da utvalget også ser på barn som kompetente dialogpartnere. Jeg har også sett at spesialpedagogene i utvalget viser vilje til refleksjon rundt egne holdninger og væremåter.