"Hvis noen kunne lytte til det jeg virkelig ønsker å få sagt...." : en psykososial tilnærming i afasibehandling

Abstract

BAKGRUNN, FORMÅL OG TEORETISK FORANKRING Afasibehandling retter seg mot de språklig/kommunikative vanskene som på forskjellig vis gjør seg gjeldende hos personer(afatikere)som har fått skadet hjernens språksenter. Disse synes å være sårbare for ulik grad av negative psykososiale forhold knyttet til afasien. Mye tyder på at disse forholdene kan synes vel så dominerende som de rent lingvistiske vanskene. Denne studien går nærmere inn på hvilke psykososiale erfaringer afatikere har gjort seg etter at de fikk afasi, hvordan dette har virket inn på deres samspill med pårørende og omgivelsene ellers - og hvilke erfaringer de har gjort seg med deler av helsevesenet (fastlege og fysioterapeut)og med logopeder. Videre stilles de konsekvensene disse erfaringene har fått for afatikerne opp mot de utfordringer som logopedene her står overfor. Studiens teoretiske ramme tar utgangspunkt i WHOs ICF-klassifisering, og vektlegger et biopsykososialt behandlingsperspektiv innen helsearbeid, for deretter å presentere og drøfte sentrale faktorer innen psykososialt støtte- og rådgivningsarbeid relatert til logopeders arbeid med afatikere. Dette ses så i tilknytning til en metodisk behandlingstilnærming som kan ivareta afatikeres psykososiale behov. Til slutt vises det til noen sentrale faglige utfordringer for logopeder som kan følge av en slik tilnærming. PROBLEMSTILLING Hvilke psykososiale erfaringer knyttet til det å få afasi etter hjerneslag kan afatikere oppleve, og hvilken betydning kan dette ha for den videre logopediske afasibehandlingen? METODE I studien er det benyttet et kvalitativt og hermenautisk/fenomenologisk inspirert forskningsdesign med intervju som metode for datainnsamlingen. En semistrukturert intervjuguide er lagt til grunn for gjennomføringen av intervjuene. Det er foretatt fem intervjuer, som alle er tatt opp på bånd og deretter transkribert. Utvalget har bestått av informanter fra Oslo og Akershus, som alle har ekspressiv afasi etter hjerneslag, og en lengre relevant sykdomshistorie bak seg. Alle har i dag afasivansker av mer moderat ekspressiv karakter. Selv om alle informantene har evne til å ytre seg verbalt, er presentasjonen av datamaterialet allikevel omarbeidet ti en mer sammenhengende språklig form - uten at den opprinnelige verdien i ytringene synes å ha gått tapt. Dette er gjort for å lette både analyse og presentasjon. Alle informantene er godt kjent for meg, da de er fra min egen klientgruppe. Dette anser jeg som en fordel, tatt i betraktning studiens tema (psykososiale erfaringer). Imidlertid drøftes denne bruken nærmere i studien. RESULTATER Studien viser at negative psykososiale forhold knyttet til det å ha afasi, kan ha en betydelig uheldig innvirkning på afatikeres livssituasjon noe som også ser ut til å innvirke på deres potensiale for å nyttiggjøre seg afasibehandling. Studien viser også at logopeder kan utgjøre en betydelig positiv faktor i et psykososialt støtte- og rådgivningsarbeid. Dette synes derfor som en viktig del av afasibehandlingen. Imidlertid kan det virke som om dette ikke alltid har en bevisst plass i logopeders kliniske utøvelse. En slik tilnærmingen synes også å kunne tilføre mer tradisjonell afasibehandling en positiv dimensjon, ikke minst når det gjelder styrking av afatikernes selvfølelse - og slik sett bl.a. deres motivasjons- og mestringsevne. KONKLUSJON På bakgrunn av studiens resultater bør logopeder tilrettelegge afasibehandlingen med et mest mulig biopsykososialt utgangspunkt, hvor søkelyset rettes både mot afatikernes språklig/kommunikative vansker - og deres psykologiske og sosiale forutsetninger og behov. På denne måten vil logopeder kunne bidra til en positiv endring i afatikernes livssituasjon langt ut over de mer spesifikke afatiske vanskene.