Down syndrom og språkutvikling : Om språkstimulering av barn med Down syndrom i førskolealder

Abstract

Bakgrunn: Barn med diagnosen Down syndrom utgjør en gruppe barn som vil være forsinket i sin språkutvikling. Dette har sammenheng med barnets funksjonshemning, som kan ha innvirkning på alle kroppens organer og funksjoner (Braadland 1993). Barna vil derfor trenge ekstra støtte og veiledning i prosessen med å erverve språket. Forskning, foretatt av Irène Johansson (2001), har vist at tidlig stimulering gir positive utslag når det gjelder den videre språkutviklingen. De fleste barn i dagens samfunn starter tidlig i barnehagen, derfor vil denne utgjøre en viktig arena i prosessen med å ivareta og fremme barnas språklige utvikling. Dette understrekes også i Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2006), hvor det sies at barn med sen språkutvikling eller andre språkproblemer, skal få tidlig og god hjelp. Problemstilling: I masteroppgaven ønsker jeg å belyse barnehagens rolle når det gjelder den språklige stimuleringen hos barna. Jeg har valgt følgende problemstilling: Hva gjøres i barnehagen for å fremme språkutviklingen hos barn med Down syndrom? Språktilegnelse baserer seg ofte på en sosial handling, der kommunikasjon gjennom samspill med omgivelsene blir fremhevet som et viktig fundament å bygge den videre språkutviklingen på. Av den grunn velger jeg å se kommunikasjon og tilegnelse av språk som en helhet, noe som er gjensidig avhengig av hverandre. Metode: Jeg valgte kvalitativ metode for å belyse problemstillingen. Undersøkelsen ble utformet som et casestudie, og 6 informanter deltok i forskningsprosjektet. Informantene arbeidet som støttepedagoger eller spesialpedagoger, bortsett fra en som jobbet som pedagogisk leder på en avdeling for barn med utviklingshemning. Alle hadde ansvar for nær oppfølging av språkutviklingen hos barn med Down syndrom. Intervju ble brukt som instrument for datainnsamling, og informantene representerte 5 forskjellige barnehager i 3 kommuner. Kommunene var lokalisert i samme fylke. Utvalget i kvalitative undersøkelser er relativt lite, men fordelen er at forskeren har mulighet til å gå i dybden rundt fenomenet som skal studeres. I et casestudie er det ikke snakk om en statistisk generalisering, men generalisering via teori. Jeg ønsket å få kjennskap til strategier og metoder som kan fungere i møte med disse barna når språket skal erverves. Resultater og konklusjoner: Resultatet fra undersøkelsen viser at det er stor sammenheng mellom mine funn og etablert teori når det gjelder språkstimulering hos barn med Down syndrom. På bakgrunn av dette er det mulig å foreta en generalisering. Videre vektlegger barnehagene det sosiale samspillet og den kommunikasjonen som foregår der, som en viktig del av språkinnlæringen. Barnehagen utgjør i så måte en ideell læringsarena hvor barnet er omgitt av språklige rollemodeller både når det gjelder barn og voksne. For at samspill skal oppstå, er det imidlertid viktig at det skapes et felles kommunikasjonsverktøy som alle i nær tilknytning til barnet behersker. Alle barnehagene hadde god erfaring med bruk av metoden tegn til tale. Videre viste undersøkelsen at barnehagene var sitt ansvar bevisst når det gjaldt deres rolle i den tidlige stimuleringen, samt den videre språklige utviklingen hos barna. De la til rette for en rekke ulike tiltak som var tilpasset barnas funksjonsnivå og forutsetninger.