Abstract
Oppgaven har som mål å utvide forståelsen av hvordan tilrettelegge god hjelp for barn og unge som sliter med skolevegring. Dette har vi gjort ved å intervjue ungdommer som sliter med denne type problemer og som har mottatt hjelp for sine vansker.
Vi har formulert følgende problemstillinger:
Hva opplever ungdommer som sliter med skolevegring som god hjelp?
Kan disse erfaringene si noe om hvordan vi bør møte disse elevene i ordinærskolen?
Barn og unge som av andre årsaker enn skulk uteblir fra skolen er et lite omtalt tema i den pedagogiske litteratur. Det meste av litteraturen vi har funnet rundt temaet har vært amerikansk, bl.a. Kearney, C. A. (2001) og Berg, I og Nursten, J (1996). Det er skrevet lite om skolevegring i Norge, det meste på 1980 tallet med unntak av Fogh Wilhelmsen (2001). Forskning om skolevegring spenner over en rekke temaer; fra diagnostiske kriterier, resultat av medikamentell behandling, kognitiv terapi og adferdsterapi, familiefungering og analyse av skolemiljø, sosiale forhold på skolen og lærerrollen. Hva elevene selv mener om nyttig behandling og evaluering av gjennomgått behandling i elevenes eget perspektiv er i liten grad undersøkt.
Vi har intervjuet tre ungdomskoleelever som har mottatt hjelp for skolevegring. De er, eller har tidligere vært elever ved et samarbeidsprosjekt mellom en poliklinikk og en spesialskole, der behandlingen inneholder tilpasset opplæring i små grupper,
individualterapi, familieterapi og miljøterapi. Ved å benytte kvalitative intervju ønsket vi å få tak i elevenes opplevelsesverden. Fokus i intervjuene er deres opplevelser som elever i prosjektet for skolevegrere og hva de opplevde som nyttig i dette tilbudet.
For å belyse våre funn benyttet vi oss av Antonovskys salutogenetiske perspektiv og Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell. Det salutogenetiske perspektivet gir oss et redskap til å analysere de helsefremmende subjektive opplevelsene i behandlingsopplegget, og vi har benyttet teorien om opplevelse av sammenheng til å
se på om deres erfaringer har gitt en styrket OAS, mestringsressurs. Den utviklingsøkologiske modell er benyttet som teoretisk referanseramme for å analysere påvirkningen av de forskjellige miljøene rundt eleven, samspill mellom disse, og hvilken betydning dette har i hjelpeprosessen.
Det ungdommene trakk frem som viktige, positive opplevelser for dem i
behandlingsprosessen var å oppleve innsikt i egne vansker, å bli sett og lagt merke til på skolen både av voksne og medelever, og det å tilhøre en gruppe der de var trygge og kunne være seg selv. Videre opplevde de det som viktig at undervisningen var tilrettelagt i forhold til deres behov og at de i trygge rammer kunne trene på
situasjoner de synes var vanskelige. Det tette og nære samarbeidet mellom de ulike instansene i prosjektet og mellom prosjekt og hjem var også viktig.
Slik vi tolker elevene er opplevelsene av den hjelpen de har mottatt preget av utvikling av innsikt, mestring og meningsfullhet. Dette tilsvarer de grunnleggende elementene i opplevelse av sammenheng: begripelighet, håndtrebarhet og meningsfylthet (Antonovsky 2005). Behandlingen fremmer OAS, som en mestringsressurs, gjennom utvikling av sosial identitet, innsikt i egne vansker, ferdighetsutvikling
og faglig mestring, og ikke minst samspillet mellom disse elementene.
Gjennom intervjuene kom det frem at samarbeid skole og hjem bør etableres raskt når slike problemer oppstår, og at det er viktig å ikke vente for lenge før hjelpeapparatet kobles inn. Det salutogene prinsipp kan overføres til skolen og tilrettelegge for at skoledagen i størst mulig grad oppleves som begripelig, meningsfull og håndterbar.