| dc.description.abstract | Bakgrunn og formål
Temaet for oppgaven er valgt på bakgrunn av praksiserfaring i fengselsundervisningen. Oppgaven er også inspirert av ulik forskning i feltet som blant annet viser til høy hyppighet av ADHD i norske fengsler, hvorav svært få har fått utredning og behandling. Disse utfordringene gjelder spesielt innen spesialundervisning og samarbeid, både internt og eksternt.
Formålet med oppgaven er å rette søkelyset mot ADHD-problematikken i fengsel. Gjennom et ADHD-prosjekt som innfallsvinkel ønsker jeg å rette oppmerksomheten på arbeidet med denne gruppen innsatte med vekt på spesialpedagogiske tiltak, inkludert medisinering og samarbeid. Videre ønsket jeg også å se på hvilke muligheter og begrensninger som foreligger i fengsel som behandlingskontekst.
Problemstilling
Hvilke opplevelser og erfaringer har de sentrale aktørene med innsatte med ADHD, og hvilke muligheter og begrensninger opplever de fengselet representerer som behandlingskontekst, sett i lys av prosjektarbeidet?
Metode
Som metode har jeg valgt en kvalitativ intervjutilnærming, med inspirasjon fra både fenomenologien og hermeneutikken. I analyseprosessen har jeg med utgangspunkt i en fenomenologisk og hermeneutisk tilnærming til materialet, valgt å ta utgangspunkt i Kvales (1997) tre tolkningsnivåer eller tolkningskontekster; selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk forståelse. Videre har jeg også i kodingsprosessen, med utgangspunkt i Kvales (1997) ulike tolkningsteknikker, valgt å ta i bruk NUD*IST som hjelpemiddel. Dette skaper et mer oversiktelig og tilgjengelig kodesystem for eget innsamlet tekstmateriale.
Oppsummering og konklusjon
Det var ingen lett oppgave å avdekke informanters kunnskap med det første. Likevel, jo mer de reflekterte rundt egen praksis, jo mer kunnskap om ADHD-begrepet ble avdekket.
Funnene i min oppgave viser blant annet at innsatte med ADHD har opplevd seg selv som skoletapere og hatt vansker i sosiale situasjoner. De har hatt lav selvoppfatning på disse områdene og således lave forventninger om å klare seg selv, både skolefaglig og sosialt, i og utenfor murene. Videre viser min undersøkelse at ingen av deltakerne har fått utredning og behandling, og flere har også hoppet ut av skolesystemet i tidlig alder. Det er derfor grunn til å tro, også med utgangspunkt i teoriforankring og annen tidligere forskning presentert i oppgaven, at forstyrrelsen i seg selv har vært en medvirkende årsak til at de har havnet i fengsel.
Videre viser det seg at informantene opplever ADHD-prosjektet som kunnskapsgivende, og som et generelt godt behandlingstilbud for innsatte med ADHD. For noen av deltakerne i prosjektet, som ikke er diagnostisert tidligere, har forståelsen for årsaken til deres vanskeligheter vært av enorm betydning. Likevel opplever informanter et forbedringspotensiale, spesielt innen samarbeid og overgangsproblematikk. Fengselets rigide rammer skaper rom for tett oppfølging av deltakere og dermed rom for et spesifikt behandlingstilbud. På en annen side kan fallgruven etter løslatelse bli stor, nettopp fordi livet innenfor og utenfor murene innebærer to helt ulike verdener. Min undersøkelse avdekker likevel ikke et ukjent fenomen da problemer omkring overgang i fengsel har en lang historikk. Konklusjonen er derfor at overgangsproblematikken fortsatt er uløst og begrenser således muligheten for en helhetlig og adekvat behandling av de innsatte på lengre sikt. | nor |