Taleproduksjonsutvikling hos barn med cochleaimplantat

Abstract

SAMMENDRAG

Forskningsprosjektet søker å kartlegge taleproduksjonsutviklingen til prelingvalt døve barn med cochleaimplantat, implantert før 3 år, i perioden 1999-2002 ved Rikshospitalet (Rh) i Oslo. Cochleaimplantat (CI) er et hørselsteknisk hjelpemiddel som kan gi døve og sterkt tunghørte personer muligheter til å oppfatte lyd (Mo, Wie & Harris, 2000).

Undersøkelsen tar utgangspunkt i en taletest som dekker de fleste fonemene, språklydene, og de vanligste forenklingsprosessene barn benytter i sin taleproduksjonsutvikling (Wie, 2005). 18 barn med CI er med i undersøkelsen og disse har til sammen 39 årskontroller (Åk) ved Rh. Vi vil sammenligne barnas taleproduksjonsutvikling med 39 normalthørende barn. Sammenligning foretas på hørealder og kronologisk alder. Hørealder refererer til hvor lenge barna har hatt tilgang til lyd.

Vi har tatt for oss en liten del av talespråket; fonologien slik den viser seg i taleproduksjon. I denne sammenheng vil vi kartlegge barnas bruk av forenklingsprosesser. Forenklingsprosesser beskriver hvilke forenklinger barn gjør i uttale dersom det er fonemer eller fonemgrupper de ikke mestrer. Vi vil også skåre deres uttale etter Dynamic Articulation Index (DAI). Her blir hvert uttalt ord gitt en skåre fra 0 - 4 i henhold til normene for normal talespråksutvikling.

Resultatene indikerer at barn med CI benytter de samme forenklingsprosessene som normalthørende barn ved sammenligning på hørealder. Bruk av forenklingsprosesser er likevel hyppigere representert for barn med CI, og det varer lenger før de avtar. Dette kan tyde på at de har en forsinkelse i sin utvikling. Vi kunne likevel ikke finne noen signifikant forskjell i testresultat, DAI, mellom de to utvalgene.

Vi fant en signifikant stigning i testresultat hos barn med CI fra 1. til 2. Åk og fra 2. til 3 Åk. Dette resultatet finner vi ikke hos de normalthørende barna. Dette kan tyde på at barn med CI i den tidlige taleproduksjonsutviklingen har større stigning, utvikler seg mer, mellom hvert år med lyd enn de normalthørende barna.

Ved sammenligning på hørealder indikerer testresultatene at taleproduksjonsferdighetene for begge utvalg er en funksjon av tid. Etter 4 til 5 år med lyd har begge utvalg produksjonsferdigheter tilnærmet den man finner i voksenspråket. Dette finner en også støtte for i teorien om normal talespråksutvikling (Fintoft, Bollingmo, Feilberg, Gjettum & Mjaavatn, 1993).

Ved sammenligning i testresultat på kronologisk alder, viser derimot resultatene at barn med CI ligger et stykke etter i taleproduksjonsferdigheter. I den aldersgruppen vi har undersøkt, 40 til 60 måneder, har barn med CI gjennomsnittlig hørealder på 2 år. For å sette dette i perspektiv har barn med CI i vårt utvalg produksjonsferdigheter tilsvarende en normalthørende 2- åring, når de selv er om lag 60 måneder (5 år).

Resultatene indikerer at det en tendens til bytte av språkkode fra tegnspråk til talespråk etter at barna har fått CI. 72 % av barna med CI i vårt utvalg benyttet tegnspråk før implantering. Ingen benyttet seg av talespråket som kommunikasjonsmiddel før implantering. Etter implantering benytter 41 % av barna talespråket og ingen benytter tegnspråk som primær språkkode. Dette kan tyde på at CI er et godt hjelpemiddel for barna i vårt utvalg.

Forskningsprosjektet har satt fokus på et sentralt område i språkutviklingen hos barn med CI taleproduksjonen. Vi håper at resultatene har frembrakt kunnskap som kan benyttes i pedagogiske sammenhenger og på denne måten komme barn med CI til gode.