| dc.description.abstract | Sammendrag
Formålet med prosjektet har vært å belyse ulike forhold i tverrkulturelt samarbeid. Hva ønsker profesjonelle og minoritetsforeldre å snakke om knyttet til kultur og oppdragelse? Jeg ønsket også å rette oppmerksomheten mot maktforholdet mellom minoriteter og majoritet, og se på hva dette har å si for utvikling av positiv tverrkulturell kommunikasjon. I tillegg ønsket jeg å finne noe ut om på hvilken måte tverrkulturelle temaer presenteres på av profesjonelle og minoritetsforeldre.
For å belyse disse spørsmålene, har jeg tatt i bruk fokusgruppemetoden, som er en kvalitativ metode. Jeg har gjennomført seks fokusgruppeintervjuer. I tre av gruppene deltok henholdsvis tamilske, somaliske og pakistanske mødre. De tre andre gruppene besto av norske helsesøstre, pedagogiske ledere og lærere i grunnskolen. Gruppenes størrelse varierte fra tre til sju deltakere. Jeg gjennomførte ett intervju i hver gruppe. I mødregruppene benyttet jeg tolk.
Som grunnlag for valg av teori og drøfting av resultatene, tar jeg utgangspunkt i sosialkonstruktivistisk og hermeneutisk vitenskapsteori. I kapittel 4, som jeg kaller Teoretisk runddans, drøfter jeg begrepene kultur, tverrkulturell kommunikasjon, identitet og oppdragelse. Kultur står som et overordnet begrep i denne sammenhengen.
Som analyseverktøy tar jeg i bruk begrepene koding, kategorisering og begrepsfesting (oversatt fra det danske begrepsliggørelse). I kapittel 8 drøfter jeg innholdet i de kategoriene jeg kom frem til i analysearbeidet. I tillegg analyserer og drøfter jeg den sosiale interaksjonen i gruppene. I dette arbeidet tar jeg utgangspunkt i sosial interaksjonsteori.
Med utgangspunkt i mine spørsmål, har deltakerne trukket frem ulike aspekter som opptar dem i hverdagen knyttet til oppdragelse av minoritetsspråklige barn. Gjennom den sosiale interaksjonen i gruppene har deltakerne både indirekte og direkte presentert viktige relasjonelle aspekter i et samarbeidsforhold. De har presentere seg selv og kulturelle temaer på ulike måter.
Det er relativt stort samsvar i hvilke temaer deltakerne var opptatt av i tverrkulturelt samarbeid. Forskjellen ligger i hva mødrene og de profesjonelle la i de ulike begrepene. Her kom det frem relativt klare forskjeller. Dette viste seg spesielt tydelig i sammenheng med temaet respekt. De profesjonelle brukte mest begrepet grensesetting, mens mødrene snakket om respekt. Innholdet i dette og andre temaer innenfor oppdragelse fortalte om, at ulike kulturelle verdier har betydning for deltakernes omsorgspraksis. Jeg drøfter disse forskjellene ut fra beskrivelser av oppdragelse og barns rolle i familien i henholdsvis tradisjonelt kollektivistisk samfunn og moderne individualistisk samfunn.
Alle deltakerne brukte kulturbegrepet mye og oftest i sammenheng med forklaring av forskjeller mellom seg selv og andre. I samtalene om oppdragelse og kommunikasjon uttrykte de en oppfatning om at kulturer er forskjellige. Mødrene snakket mye i vi-form, mens de profesjonelle snakket mer i jeg - og man - form. Dette viser at mødrene opplever en sterkere gruppetilhørighet til egen kultur. Lojalitet til gruppen står sterkere enn i vestlige kulturer, hvor individets rett til å foreta egne valg er sentralt.
I alle fokusgruppeintervjuene kom det frem mange antagelser om den andre. De forekom oftest i profesjonsgruppene. Mødrene presenterte kulturelle temaer ved å fortelle historier fra egen oppvekst i hjemlandet og fra sin hverdag i Norge. De profesjonelle formidlet også mange erfaringer fra eget yrkesliv, men i tillegg rettet de blikket fremover ved å reflektere over hvordan de ønsket tverrkulturelt samarbeid bør fungere.
Mødrenes historier sier mye om deres opplevelse av å tilhøre minoritetsgrupper i samfunnet. Dette kom frem både i forhold til meg og i samtaler som handlet om språk, forståelse, barnevernet og bruk av tolk. De formidlet at de opplevde seg som stigmatiserte p.g.a. medias omtale av enkelte minoritetsforeldre som slår sine barn. Et flertall av mødrene var redde for barnevernet og for at barna skulle bli tatt fra dem. De mente at barnevernet tok parti med barna og ikke snakket med foreldrene.
Alle deltakerne formidlet et genuint ønske om å bli oppfattet av hverandre som gode omsorgspersoner og nære voksenpersoner for barna. De uttrykte alle vilje til å tenke kreativt i forbindelse med utvikling av samarbeidet dem imellom. Mødrene presiserte spesielt tydelig at de ville det beste for barna sine, men at det var vanskelig å oppdra barn i Norge. De opplevde at barna deres til en viss grad ble oppfordret av skole og barnehage til ikke å følge foreldrenes regler og skikker.
Til slutt i oppgaven presenterer jeg noen vyer om hva jeg tenker kan være viktig å arbeide videre med i tverrkulturelt samarbeid. Politikerne har i mange år vært opptatt av å arbeide med inkludering og likeverd, noe som er nedfelt i flere offentlige dokumenter. Man må allikevel spørre seg hvor mange av disse målene og visjonene som har gitt konkrete konsekvenser for samlivet mellom majoriteten og minoriteter i samfunnet! | nor |